Skrevet av Morten WendelSigma dp2 Quattro er et helt spesielt kamera med en bildebrikke der fotodiodene i bildebrikken er plassert i tre lag over hverandre, i motsetning til vanlige digitale kameraer der fotodiodene er plassert i ett lag. Men dp2 Quattro er likevel et høyst funksjonelt og anvendelig kamera som gir fantastisk gode bildefiler, så lenge man vet hva man kjøper og er villig til å ta ulempene med på kjøpet.
Ergonomi
For å begynne med det praktiske, er ergonomien bedre enn man skulle tro. Kameraet ser kantete og rart ut og har verken optisk eller elektronisk søker, men etter litt tilvenning er det enkelt i bruk, og skjermen er klar og god, forutsatt at man kan holde kameraet i riktig vinkel.
Skjermen kan likevel verken vris eller vinkles, og det er et betydelig minus så lenge det heller ikke finnes noen søker. Men kameraet føles velbalansert og godt i hendene, og ikke minst på en lett polstret mage når man bærer det i en rem rundt halsen.
Bruk og betjening
Antall knapper begrenser seg til et mindre antall på baksiden, for skjerminformasjon, hurtigmeny, eksponeringslås, meny, bildevisning og senterknappen i en fireveisknapp for fokus og annen manøvrering – samt tre knapper og to hjul på toppen: På/av, modus (M, A eller S), utløser og de to hjulene for justering av blender og lukker – eller til å bla i bilder eller menyer, alt etter hvilken innstilling man bruker for øyeblikket. Ved manuelt valg av blender og lukker velger man blender med fremre hjul og lukker med bakre – enkelt og intuitivt. Med firmware-oppdatering 1.02 får man også forhåndsvisning av eksponeringen før bildet tas i manuell modus, hvis man ønsker det. Det er nyttig i de fleste situasjoner, men kan være upraktisk ved for eksempel studiofotografering. I så fall kan funksjonen deaktiveres.
Menysystemet har en enkel og logisk oppbygning, og norsk språk. Det går raskt å finne frem uansett hvilken funksjon man leter etter.
Tiden det tar
Nettopp ordet "raskt" bringer oss likevel til kameraets akilleshæl. Man kan si mye pent om Sigma dp2 Quattro, men raskt er det ikke. Det kan selvfølgelig ha den bivirkningen at man setter ned farten litt, tar seg bedre tid og tar annerledes bilder enn med et speilreflekskamera i ferrariklassen. Én viktig grunn til det er nok fraværet av søker eller vribar skjerm. Det gjør kameraet lite fleksibelt, og man må ta seg litt bedre tid enten man vil eller ikke. I den sammenhengen skal vi likevel nevne at kameraet har en "street credibility" som gjør at det føles ganske naturlig å fotografere mennesker i bygatene. Ingen ser ut til å bry seg, og gjør de det, er det gjerne på en positiv måte. Det kan skyldes det uvanlige utseendet (på kameraet), men det føles som om man har all verdens rett til å stille seg opp hvor som helst og ta bilder av hva som helst. Til vi får en paraply i hodet, vil vi gjerne tro at det er sånn.
Kameraet er klart til bruk cirka et sekund etter at man har trykket på knappen, og det kan man leve med. Den noe lengre forsinkelsen etter hvert bilde (i enkeltbildemodus) er også noe man venner seg til, og vil man ta flere bilder på rappen, tar kameraet 4,5 bilder i sekundet og bufrer data så lenge. Når man slipper knappen etter maksimalt syv bilder, tygger imidlertid prosessoren lenge og vel på alle data som skal behandles før kameraet igjen er klart til bruk.
Den kontrastbaserte autofokusen er rask nok, men heller ikke mer. Den kan ikke på noen måte konkurrere med et speilreflekskamera, og heller ikke med nyere speilløse systemkameraer.
Dette er likevel ulemper man tar med på kjøpet når man vet litt mer om den fjerde generasjons ("quattro") Foveon X3-brikken som lager bildene.
Bildebrikken
Foveon-brikken er i APS-C-format og i motsetning til vanlige bildebrikker bygd opp i flere lag – som fotografisk film. Lys med forskjellige bølgelengder (farger) brytes ikke i nøyaktig samme punkt. Med de tre lagene tar man hensyn til dette, og resultatet skal være et skarpere, mer korrekt bilde, uten bruk av Bayer-filter.
Vi skal ikke grave oss for dypt ned i teorien, men Sigma hevder i hvert fall at resultatet er sammenlignbart med det man får fra digitale mellomformatkameraer – men i et mye mindre og langt rimeligere kamera.
Sjekk gjerne denne koblingen hvis du vil lese mer om Foveon-teknologien:
http://www.foveon.com/article.php?a=67
Prosessoren
Uansett produserer bildebrikken en datamengde som tilsvarer rundt 39 megapiksler med konvensjonell teknologi – omtrent som en Nikon D810, med andre ord.
Databehandlingen foregår i en prosessor kalt Sigma TRUE (Three-layer Responsive Ultimate Engine) III, som er utviklet spesielt for denne bildebrikken. Den har mulighet for 14-bits prosessering og skal gi "høyoppløste, 3D-liknende bilder med eksepsjonelle fargedetaljer".
Optikken
Alt dette hjelper likevel lite hvis ikke optikken holder følge, men det gjør den. Også her har Sigma valgt å gå sin egen vei. I stedet for å lage ett hus med utskiftbar optikk, tilbyr de tre kameraer med hver sin faste brennvidde; dp1 med vidvinkel (19 mm tilsv. 28 mm 135-ekv.), vårt testkamera dp2 med normaloptikk (30 mm tilsv. 45 mm 135 ekv.) og dp3 med 50 mm (tilsv. 75 mm 135 ekv.). Alle med 2.8 som største blenderåpning.
Fordelen med dette er at man kan tilpasse hvert objektiv helt nøyaktig til bildebrikken – og muligens at man får solgt flere kameraer.
Resultatene
Nærmest av gammel vane har vi primært valgt å fotografere i råformat, men råformat+jpg er faktisk mer hensiktsmessig. Råkonverteringen er en omstendelig prosess, selv med en relativt potent MacPro, og det kan være greit å kunne ha bilder som er klare rett fra kameraet. For det første har verken Lightroom eller annen tredjeparts programvare i skrivende stund støtte for dp2 – og råfilkonverteren fra Sigma (6.0.5) er ikke rask, for å si det forsiktig. Når det er sagt, er resultatet verdt å vente på.
Bildene er nemlig superdetaljerte og høyoppløste med silkemyke overganger og masser av spillerom for videre bearbeiding i Photoshop, hvis det skulle være ønskelig. Fargene er nemlig aldeles nydelige rett fra kameraet. Man har ikke all verdens spillerom når det gjelder høy ISO, men dette er også et kamera man gjerne setter på stativ, og i så fall er ikke det noe problem.
Konklusjon
Hvis du vet nøyaktig hva du kjøper og aksepterer begrensningene, får du en eventyrlig bildekvalitet for 8000 kroner. Man må minst opp i D800-klassen for å komme i nærheten, kanskje til og med et mellomformatkamera. Derfor er det naturlig at man må ta noen kompromisser med på kjøpet, men noen av dem virker unødvendige. Mangelen på søker og/eller vribar skjerm er eksempler på klare minuspunkter som det burde vært enkelt for Sigma å gjøre noe med. Et annet irritasjonsmoment er den tvilsomme gummiproppen man har brukt for å dekke SD-kortet. Den står ikke i stil med det massive kvalitetsinntrykket resten av kameraet gir. Men Sigma dp2 Quattro er ypperlig for landskap og arkitektur – og det fungerer brukbart i studio eller til gatefotografering. Derimot holder det ikke tritt hvis ting går unna og du må være rask.
Batterilevetiden er heller ikke god (ca. 200 eksponeringer), men det er nesten en dobling sammenlignet med forgjengeren, og det følger med et ekstra batteri. Uansett følger vi spent med på den videre utviklingen.
Karakter: 4/6
Pris og tilgjengelighet:
Sigma dp2 Quattro er i salg nå og koster kr 7999,- hos for eksempel fotovideo.no
Ergonomi
For å begynne med det praktiske, er ergonomien bedre enn man skulle tro. Kameraet ser kantete og rart ut og har verken optisk eller elektronisk søker, men etter litt tilvenning er det enkelt i bruk, og skjermen er klar og god, forutsatt at man kan holde kameraet i riktig vinkel.
Skjermen kan likevel verken vris eller vinkles, og det er et betydelig minus så lenge det heller ikke finnes noen søker. Men kameraet føles velbalansert og godt i hendene, og ikke minst på en lett polstret mage når man bærer det i en rem rundt halsen.
Bruk og betjening
Antall knapper begrenser seg til et mindre antall på baksiden, for skjerminformasjon, hurtigmeny, eksponeringslås, meny, bildevisning og senterknappen i en fireveisknapp for fokus og annen manøvrering – samt tre knapper og to hjul på toppen: På/av, modus (M, A eller S), utløser og de to hjulene for justering av blender og lukker – eller til å bla i bilder eller menyer, alt etter hvilken innstilling man bruker for øyeblikket. Ved manuelt valg av blender og lukker velger man blender med fremre hjul og lukker med bakre – enkelt og intuitivt. Med firmware-oppdatering 1.02 får man også forhåndsvisning av eksponeringen før bildet tas i manuell modus, hvis man ønsker det. Det er nyttig i de fleste situasjoner, men kan være upraktisk ved for eksempel studiofotografering. I så fall kan funksjonen deaktiveres.
Menysystemet har en enkel og logisk oppbygning, og norsk språk. Det går raskt å finne frem uansett hvilken funksjon man leter etter.
Tiden det tar
Nettopp ordet "raskt" bringer oss likevel til kameraets akilleshæl. Man kan si mye pent om Sigma dp2 Quattro, men raskt er det ikke. Det kan selvfølgelig ha den bivirkningen at man setter ned farten litt, tar seg bedre tid og tar annerledes bilder enn med et speilreflekskamera i ferrariklassen. Én viktig grunn til det er nok fraværet av søker eller vribar skjerm. Det gjør kameraet lite fleksibelt, og man må ta seg litt bedre tid enten man vil eller ikke. I den sammenhengen skal vi likevel nevne at kameraet har en "street credibility" som gjør at det føles ganske naturlig å fotografere mennesker i bygatene. Ingen ser ut til å bry seg, og gjør de det, er det gjerne på en positiv måte. Det kan skyldes det uvanlige utseendet (på kameraet), men det føles som om man har all verdens rett til å stille seg opp hvor som helst og ta bilder av hva som helst. Til vi får en paraply i hodet, vil vi gjerne tro at det er sånn.
Kameraet er klart til bruk cirka et sekund etter at man har trykket på knappen, og det kan man leve med. Den noe lengre forsinkelsen etter hvert bilde (i enkeltbildemodus) er også noe man venner seg til, og vil man ta flere bilder på rappen, tar kameraet 4,5 bilder i sekundet og bufrer data så lenge. Når man slipper knappen etter maksimalt syv bilder, tygger imidlertid prosessoren lenge og vel på alle data som skal behandles før kameraet igjen er klart til bruk.
Den kontrastbaserte autofokusen er rask nok, men heller ikke mer. Den kan ikke på noen måte konkurrere med et speilreflekskamera, og heller ikke med nyere speilløse systemkameraer.
Dette er likevel ulemper man tar med på kjøpet når man vet litt mer om den fjerde generasjons ("quattro") Foveon X3-brikken som lager bildene.
Bildebrikken
Foveon-brikken er i APS-C-format og i motsetning til vanlige bildebrikker bygd opp i flere lag – som fotografisk film. Lys med forskjellige bølgelengder (farger) brytes ikke i nøyaktig samme punkt. Med de tre lagene tar man hensyn til dette, og resultatet skal være et skarpere, mer korrekt bilde, uten bruk av Bayer-filter.
Vi skal ikke grave oss for dypt ned i teorien, men Sigma hevder i hvert fall at resultatet er sammenlignbart med det man får fra digitale mellomformatkameraer – men i et mye mindre og langt rimeligere kamera.
Sjekk gjerne denne koblingen hvis du vil lese mer om Foveon-teknologien:
http://www.foveon.com/article.php?a=67
Prosessoren
Uansett produserer bildebrikken en datamengde som tilsvarer rundt 39 megapiksler med konvensjonell teknologi – omtrent som en Nikon D810, med andre ord.
Databehandlingen foregår i en prosessor kalt Sigma TRUE (Three-layer Responsive Ultimate Engine) III, som er utviklet spesielt for denne bildebrikken. Den har mulighet for 14-bits prosessering og skal gi "høyoppløste, 3D-liknende bilder med eksepsjonelle fargedetaljer".
Optikken
Alt dette hjelper likevel lite hvis ikke optikken holder følge, men det gjør den. Også her har Sigma valgt å gå sin egen vei. I stedet for å lage ett hus med utskiftbar optikk, tilbyr de tre kameraer med hver sin faste brennvidde; dp1 med vidvinkel (19 mm tilsv. 28 mm 135-ekv.), vårt testkamera dp2 med normaloptikk (30 mm tilsv. 45 mm 135 ekv.) og dp3 med 50 mm (tilsv. 75 mm 135 ekv.). Alle med 2.8 som største blenderåpning.
Fordelen med dette er at man kan tilpasse hvert objektiv helt nøyaktig til bildebrikken – og muligens at man får solgt flere kameraer.
Resultatene
Nærmest av gammel vane har vi primært valgt å fotografere i råformat, men råformat+jpg er faktisk mer hensiktsmessig. Råkonverteringen er en omstendelig prosess, selv med en relativt potent MacPro, og det kan være greit å kunne ha bilder som er klare rett fra kameraet. For det første har verken Lightroom eller annen tredjeparts programvare i skrivende stund støtte for dp2 – og råfilkonverteren fra Sigma (6.0.5) er ikke rask, for å si det forsiktig. Når det er sagt, er resultatet verdt å vente på.
Bildene er nemlig superdetaljerte og høyoppløste med silkemyke overganger og masser av spillerom for videre bearbeiding i Photoshop, hvis det skulle være ønskelig. Fargene er nemlig aldeles nydelige rett fra kameraet. Man har ikke all verdens spillerom når det gjelder høy ISO, men dette er også et kamera man gjerne setter på stativ, og i så fall er ikke det noe problem.
Konklusjon
Hvis du vet nøyaktig hva du kjøper og aksepterer begrensningene, får du en eventyrlig bildekvalitet for 8000 kroner. Man må minst opp i D800-klassen for å komme i nærheten, kanskje til og med et mellomformatkamera. Derfor er det naturlig at man må ta noen kompromisser med på kjøpet, men noen av dem virker unødvendige. Mangelen på søker og/eller vribar skjerm er eksempler på klare minuspunkter som det burde vært enkelt for Sigma å gjøre noe med. Et annet irritasjonsmoment er den tvilsomme gummiproppen man har brukt for å dekke SD-kortet. Den står ikke i stil med det massive kvalitetsinntrykket resten av kameraet gir. Men Sigma dp2 Quattro er ypperlig for landskap og arkitektur – og det fungerer brukbart i studio eller til gatefotografering. Derimot holder det ikke tritt hvis ting går unna og du må være rask.
Batterilevetiden er heller ikke god (ca. 200 eksponeringer), men det er nesten en dobling sammenlignet med forgjengeren, og det følger med et ekstra batteri. Uansett følger vi spent med på den videre utviklingen.
Karakter: 4/6
Pris og tilgjengelighet:
Sigma dp2 Quattro er i salg nå og koster kr 7999,- hos for eksempel fotovideo.no
Sigma
M. Wendel
M. Wendel
M. Wendel
M. Wendel
M. Wendel
APS-C har flere ganger vært omtalt i diskusjoner som Mellomformat, og APSC-kamera har vært lagt inn på bruktmarkedet en del ganger som Mellomformat.
At APS-C noen ganger Puster 24x36 (eller kanskje til og med større format, noe jeg er tvilende til) i nakken gir ingen grunn til å spore til begrepsforvirring.
Og ikke ser den særlig lommevennlig ut heller!
MVH
Geir
Er det i FOTO.no sin interesse å medvirke til å ødelegge godt innarbeidede klassifiseringer av formater?
Vh
Morten
Vel, mellomformat står i gåseøyne. Og bildekvaliteten nærmer seg det man får med en del mellomformatkameraer. Det verste er at artikkelforfatteren totalt blander begrepene og setter likhetstegn mellom Foveon-sensoren til Sigma og lysfelt-sensoren til Lytron. Det er faktisk helt på jordet, for å være litt slem.
MVH
Geir
Dette er absolutt noe for landskapsfoto. Jeg hadde en Sigma DP2 Merrill som jeg dessverre mistet, så jeg vurderer sterkt å skaffe meg DP2 Quattro, som visstnok gir enda skarpere bilder. Forskjellen i oppløsning og detaljrikdom mellom Fujifilm X-E2 og Sigma DP2 Merrill er forbløffende. Råfilene fra DP2 Merrill er på 60 Mbyte, så man er litt mer forsiktig med "avtrekkeren" enn med andre kamera. Jeg ser det ikke som noe problem at Sigmas rå-editor er treg. Jeg gjør noen små justeringer, som f.eks. hvitbalanse, i Sigma-editoren, eksporterer til TIFF og gjør resten i Lightroom eller Photoshop.
Lykke til!
MVH
Geir
Sigma DP2 Quattro er ikke et "light field" camera à la Lytro slik det påstås i begynnelsen av artikkelen. I Sigma-kameraet har sensoren tre lag som registrerer informasjon om hver sin del av spekteret (blå, grønn og rød). Dermed slipper man den interpoleringen som Bayer-sensorer trenger, og man får et mye skarpere bilde. Men dette har ikke noe med lysfelt-teknologien i Lytro-kameraene å gjøre. I et lysfeltkamera registreres det også informasjon om hvilken retning lyset kommer fra vha en rekke mikrolinser på sensoren. Dette gjør det mulig å stille fokus hvor man vil etter at bildet er tatt.
MVH
Geir