Kriminelt kaos på dok11

Byen som inntar den lite attraktive førsteplassen, er Juarez, en grenseby som ligger ved elva Rio Grande, like sør for El Paso i Texas.

Denne uken har deltakerne på dok11 i Oslo selv fått se hva som foregår i et samfunn på randen av fullstendig kollaps. De meksikanske fotografene Julian Cardona, Ernesto Rodríguez og Lucio Soria fra Juarez gjester festivalen, og torsdag kveld viste de et utvalg bilder tatt fra 2007 og frem til i dag. På forhånd ble vi advart mot sterke scener. Advarslene viste seg å være berettiget. Det var langt fra norsk hverdagskost, det vi fikk se. Like sterkt som det var å se bildene, er det å forsøke å forestille seg hvordan det er å leve hverdagen sin i et slikt samfunn. Kanskje er det ikke mulig å skjønne, for oss som lever i et av verdens tryggeste demokratier.

De tre ”Geriljafotografene” som de også kalles, har i over 30 år dokumentert gatelivet i Juarez. Etter at myndighetene i 2008 rustet opp til krig mot narkokartellene, har volden eksplodert i de meksikanske grensebyene mot USA. Juarez regnes i dag som verdens mest voldelige by. Men det er ikke bare narkokartellene alene som er årsaken til det de tre fotografene beskriver som et kriminelt kaos.

- Meksiko som land lider under en fullstendig dysfunksjonell politikk. Vi står midt oppe i et kriminelt kaos på grunn av at landet helt mangler noen som helst form for moralsk fundament, sier Julian Cardona når foto.no møter de tre fotografene bare noen timer før de skal vise bildene sine til publikum på dok11.

Narkokartellene er en del av, men langt fra hele forklaringen på dette kaoset, i følge Cardona. – Fattigdommen er det grunnleggende problemet, og den skyldes først og fremst myndighetenes manglende vilje og evne til å sørge for sine egne innbyggeres velferd, hevder Cardona, som beskriver seg selv og arbeidet han gjør, like mye som en politisk aktivist som en fotojournalist. Store multinasjonale selskaper har etablert fabrikker og produksjonsbaser i de meksikanske grensebyene, hvor den mest aggressive veksten av denne typen industri har skjedd nettopp i Juarez. Fattige meksikanere kommer fra hele landet for å ta seg jobb ved disse fabrikkene, såkalte ”maquiladoras”, eid av utenlandske, ofte amerikanske, forretningskonglomerater.

Begrepet maquiladoras kan oversettes med ”sminkører”, og betyr i denne sammenhengen fabrikker som opererer under et annet flagg i et annet land enn sitt egentlige opphavssted. – Ved å tillate denne typen industri, har myndighetene våre ofret sitt eget folk for den globale kapitalismen, sier Cordona. – Meksikanerne jobber for en dagslønn på 5 dollar dagen, de lever i lut fattigdom. De er fratatt enhver verdighet, de er solgt som slaver av sine egne politikere til den globale industrien som tjener store penger på at meksikanske styresmakten forråder sitt eget folk. Den meksikanske staten sulteforer befolkningen sin. De investerer ikke engang i et minimum for å sikre liv og helse, utdanning og jobber. Hva annet kan du forvente av folket ditt da?

De tre fotografene ser på seg selv som en motstemme til det de mener er propaganda fra regjeringens side. – Regjeringen vil gjerne fremstille Mexico som et godt land å leve i, som et vakkert land. De forsøker å bagatellisere det som skjer som et resultat av den økonomiske politikken, og legger skylden på narkokartellene. Det som skjer er ikke vakkert, det er en human katastrofe. Det er politikerne som har tvunget folket ut i fattigdom.

Situasjonen i Juarez er en sørgelig illustrasjon på det gamle utsagnet fra vår egen tidligere statsminister Brundtland, om at alt henger sammen med alt. Hvor elendigheten starter og slutter, er umulig å helt begripe. Det som er helt sikkert, er at katastrofen i Juarez har vokst seg til et omfang som har gjort at byen av FN nå karakteriseres som den farligste sonen av samtlige steder som ikke inngår i organisasjonens offisielle krigssonedefinsjon.

Julian Cardona, Ernesto Rodríguez og Lucio Soria har gjort det til sin livsoppgave å dokumentere hva som foregår i Juarez gater. Bildene deres er først og fremst journalistiske dokumentasjon, og det estetiske kommer i annen rekke, i følge dem selv. De jobber under ekstreme forhold med livet som innsats, hvor et langt liv har gitt dem kunnskapen om hvordan de skal kunne gjøre jobben sin, mot alle odds.

- Mange spør hvordan vi holder ut, hvordan vi kan ta disse bildene dag etter dag. Da sier vi at dette er jobben vår, det er dette vi kan og må gjøre, sier Ernesto Rodríguez. De tre fotografene gjester Oslo og dok11 fordi de vil vise verden utenfor Mexico hva som foregår. – Vi er ute i gatene og dokumenterer det som skjer, fordi vi må fortelle hva som er virkeligheten. På vår måte er vi politiske aktivister, med våre bilder.

Samtidig er bildet sammensatt også for de tre. For å få tilgang til hendelser, må de samarbeide med politiet og hæren i forhold til åstedene og de involverte. De jobber ikke fritt og usensurert. Etiske hensyn til pårørende og konsekvenser dersom de viser bilder som kan utgjøre en fare for andre på en eller flere måter, legger sterke føringer for hva og hvordan de fotograferer. Kunnskapen om hvor grensen går for hva de kan tillate seg og ikke, sitter i ryggmargen. Flere kolleger har blitt drept, - Ernesto, Lucio og Julian har så langt overlevd. Årlig blir rundt tusen barn foreldreløse fordi mor og far blir drept. Hvilket liv og fremtid har de i sikte?

Etter å ha sett bildene til de tre, kan det ikke være noen tvil om at det er noe av det mest brutale som har blitt vist under noen dokfestival noen sinne. Samtidig bærer bildene preg av å ha blitt tatt under de forutsetningene som til enhver tid råder grunnen for geriljafotgrafene. De er distanserte, objektive dokumenter uten patos og estetisk ornamentikk. De avslører alt, og de sier samtidig ikke noe overflødig.

Både som enkeltstående bilder og samlet blir geriljasoldatenes arbeider isolert sett som hentet ut fra et ubeskrivelig, endeløst mareritt, en blodig og overdrevet versjon av en politikrim for fjernsyn. Sett i lys av det samfunnet de dokumenterer, og tolket ut fra en politisk kontekst, blir de uvurderlige vitnesbyrd om hvor stort og hvor lite et menneskeliv er i byen Juarez i dag. Spørsmålet jeg sitter tilbake med etter å ha sett denne fortellingen om det komplette kriminelle kaos, er hvem som kan gi håpet tilbake til Mexico og Juarez, hvordan kaoset kan stoppes, og hva som skal til før det skjer. Hvor mange flere kadaver?