Skrevet av Maria LundbergDok09 favner med en omkrets som et slikt arrangement på sitt beste tør gjøre: virkelig vidt. Når landets tyngste fotografiske begivenhet av sitt slag med et imponerende internasjonalt snitt nå har pakket ned etter tredje runde, begynner varemerket å sette seg: Dette er en arena som utgjør en modig møteplass for fotografer på tvers av erfaring, bakgrunn og nasjonalitet. I fjor gjestet flere magnumfotografer festivalen. I år var det to av gudfedrene innen politisk dokumentarfotografi som dedikerte en ukes nærfokus til workshopstudenter, andre inviterte fotografer og publikum.
Å være en modig møteplass for fotografiet og fotografer er en krevende øvelse. Spesielt i vårt relativt lille stykke Norge sammenlignet med resten av verden. Vår størrelse på verdenskartet tilsier ikke at det å lykkes med et slikt initiativ som dok09 uten videre er en selvfølge, selv om det finner sted i en del av verden hvor nasjonens bnp rent størrelsesmessig fortsatt står seg tross volatilitet på oljebørsene. Det hjelper ikke å arrangere i et rikt land alene når man setter kurs med en skute som dok09. Nei. Man trenger nysgjerrighet i seilene for å nå neste kyst. Ivaretakelsen av en helhetlig ramme rundt disse dagene står og faller nemlig kanskje aller mest på evnen til å skape et rom hvor nysgjerrighet på forskjelligheten får råde.
For forskjellighet må være et stikkord for også årets gjestende fotografer som var invitert til å vise sine bilder. Forskjellighet og arrangørenes modige og rause vilje til å satse på at nysgjerrigheten hos oss som publikummere vil gi arrangementet den bærekraften det fortjener.
Uten denne rausheten hadde neppe unge, relativt ferske og sågar ukjente fotografer fått anledningen til å entre samme podium med sine bilder, som storkanonene Morris og Kratochvil. Men fordi visjonen bak satsingen er å vise mangfoldet blant nåværende fotografer, fikk de sjansen, de unge og ennå ikke etablerte signaturene, sammen med de mer etablerte ringrevene.
Og jeg som besøkende er glad. Glad for at arrangørene satser på at vi som publikummere erfarer dette mangfoldet som spennende og utfordrende. Kanskje innimellom også som riktig provoserende. Det er bra! Alt som gir oss smak av nyanser, som kan få oss til å dreie en ekstra runde rundt vår egen forutinntatte fotografakse, som kan få oss til å kanskje tøye strikken for anerkjennelsen av forskjellighet enda en centimeter, har en verdi. Jeg tror på det.
Barnesykdommer på logistikksiden bærer jeg gjerne over med. Her kan læringskurven bare gå én vei, som alltid i slike sammenhenger. Ja visst ble det noe kaotisk med akkurat litt for snaue pauser, en ørkesløs kø både i baren og på toalettene som gjorde begge ærender til en utopisk utflukt mellom de visuelle slagene (og all heder til pk´s styre i den anledning som tok jobben med å gjete en tørst og tissetrengt forsamling inn i salen etter pausen så godt de maktet, for å holde tidsskjemaet). Ja visst skulte jeg etter hvert olmt på de samme gjengangerne som fløy inn og ut av plenumssalen på Litteraturens Hus som hadde de futen etter seg. Irriterende. Og jeg hadde en liten stund - lyst til å gi en symbolsk bøtte buksevann til de to herrene som fant det for godt å ubeskjedent komme inn bakdøra 20 minutter ut i en av bildepresentasjonene, med øl og mat, og benke seg på første rad mens det ble slafset og småsnakket rett foran fotografen på podiet (og foran undertegnede som satt på raden bak).
Ignorant, frekt og respektløst er tre godt norsk klingende gloser som uanstrengt faller meg i munnen når slikt skjer. Noen ganger er vanlig folkeskikk ekstra kjekt å ha (med seg inn) i offentlige sammenhenger, spesielt når andre fremmøtte har betalt for å få en god opplevelse, og formatet krever fokus fra alle de tilstedeværene for å fungere. For ikke å snakke om fra dem som i tillegg er tilstede med hatten på som profesjonelle aktører i bransjen. Enten er du der i tide når lyset går ned, eller så kan du la det være. Verken mer eller mindre.
Og ja visst var det ulike nivåer på fotografene som presenterte sine arbeider. De fleste var konfidente både på egen redigering og regi, noe som gjør det takknemlig å være mottakende publikum. Når fotografer som Joakim Ladefoged, Espen Rasmussen og Rune Johansen entrer podiet, fyller de rommet, hver på sitt vis, med profesjonalitet, engasjement og fotografisk genuinitet. Det kan de også gjøre, som de internasjonalt anerkjente og prisbelønte størrelsene de er. I all sin forskjellighet.
Andre var mindre trygge og åpenbart ikke så heldige med sin selvpresentasjon foran salen. Samtidig: er ikke dette nettopp noe av merverdien ved et arrangement som dok09? Er det ikke en berikelse at unge fotografer får muligheten til å bryne seg på å møte et kresent publikum på en slik arena? Hva om vi tar det som et kompliment på vegne av publikum og arrangementet, at vi kjenner det rykke i kritikeren i oss, når vi ikke møter det vi forventer? Om rekkefølgen og utvalget bilder åpenbart led under en manglende redigering i et par av presentasjonene fra Fritt Ords stipendkandidater, fratar det ikke arbeidene deres en visuell boquet som utvilsomt kan bli til noe fint. Noe veldig fint. Etter hvert som de finner retningen.
Alle begynner vi et sted, og alle som har sett negativene til klassikere som Capa og Cartier-Bresson vet at veien frem til erklæringen som fotografisk geni er lang, om enn noensinne fullført. Vi kan ikke vente at nykommere som Natvig og Engelbertsen skal fremstå som fullkomne proffer. Så klart er de ikke utlært. Spesielt ikke når de står foran et kresent og kritisk publikum. La oss også ha i mente kommentarene fra årets internasjonale jurytilsnitt i Årets Bilde, som påpeker at mangelen på kritisk evne i forhold til redigering av egne bilder er noe som kjennetegner - og svekker profesjonaliteten til norske fotojournalister. Dette er ikke nytt, men nå er det sett og sagt også av andre utenfor kongeriket. Også Rune Eraker som er juryleder på vegne av Fritt Ords stipendutdeling til dokumentarfotografer fremhever denne viktige kompetansen som kritisk for at en fotograf skal nå frem med sitt visuelle budskap. Kanskje kunne en workshop under neste dok-arrangement ha nettopp redigering av bildepresentasjoner som tema, med fokus på viseull dramaturgi?
Jeg sitter tilbake etter et vel endt dok09 med inspirasjon, glede og vidunderlig deilig undring over at fotografiet fortsetter å være en så uendelig verden av variasjoner over klassiske tema, hvor fotografene fortsatt evner å overraske med sine standpunkt både bak kamera og foran publikum. Jeg er rett og slett litt stolt av at vi har så mange dyktige norske dokumentarister med hjertebank for fotodokumentarisk arbeid, at det nå blir både bok og utstilling til høsten. Jeg er kry av å vite at vi har et pulserende mangfold å ta av. Jeg er takknemlig for at ildsjeler og profesjonelle i Pressefotografenes Klubb med genuin hjertebank for fotografi, gir oss denne muligheten til å møte og møtes.
Jeg synes det passer å avslutte oppsummeringen av årets dok09 med nøkkelordet nysgjerrighet. Nysgjerrighet er, i følge wikipedia, en følelse av interesse som gir seg uttrykk i et begjær etter eller ønske om viten, gjerne gjennom erfaring. La oss håpe at begjæret etter viten og kjennskap til nye og kjente og unge og gamle og middelaldrende fotografer og deres bilder og perspektiver vil ri i oss på bølgen helt frem til neste doks invitasjon til dypdykk. La oss håpe at erfaringen gjennom årets evenement kun borger for enda bedre rev i seilene neste gang. Jeg håper det blir snart! La oss krysse fingre for at nysgjerrighetens elastisitet på fotografiets vegne fortsatt vil være vital, lenge lenge! Så sier vi fabelaktig vel blåst, dok09!
Å være en modig møteplass for fotografiet og fotografer er en krevende øvelse. Spesielt i vårt relativt lille stykke Norge sammenlignet med resten av verden. Vår størrelse på verdenskartet tilsier ikke at det å lykkes med et slikt initiativ som dok09 uten videre er en selvfølge, selv om det finner sted i en del av verden hvor nasjonens bnp rent størrelsesmessig fortsatt står seg tross volatilitet på oljebørsene. Det hjelper ikke å arrangere i et rikt land alene når man setter kurs med en skute som dok09. Nei. Man trenger nysgjerrighet i seilene for å nå neste kyst. Ivaretakelsen av en helhetlig ramme rundt disse dagene står og faller nemlig kanskje aller mest på evnen til å skape et rom hvor nysgjerrighet på forskjelligheten får råde.
For forskjellighet må være et stikkord for også årets gjestende fotografer som var invitert til å vise sine bilder. Forskjellighet og arrangørenes modige og rause vilje til å satse på at nysgjerrigheten hos oss som publikummere vil gi arrangementet den bærekraften det fortjener.
Uten denne rausheten hadde neppe unge, relativt ferske og sågar ukjente fotografer fått anledningen til å entre samme podium med sine bilder, som storkanonene Morris og Kratochvil. Men fordi visjonen bak satsingen er å vise mangfoldet blant nåværende fotografer, fikk de sjansen, de unge og ennå ikke etablerte signaturene, sammen med de mer etablerte ringrevene.
Og jeg som besøkende er glad. Glad for at arrangørene satser på at vi som publikummere erfarer dette mangfoldet som spennende og utfordrende. Kanskje innimellom også som riktig provoserende. Det er bra! Alt som gir oss smak av nyanser, som kan få oss til å dreie en ekstra runde rundt vår egen forutinntatte fotografakse, som kan få oss til å kanskje tøye strikken for anerkjennelsen av forskjellighet enda en centimeter, har en verdi. Jeg tror på det.
Barnesykdommer på logistikksiden bærer jeg gjerne over med. Her kan læringskurven bare gå én vei, som alltid i slike sammenhenger. Ja visst ble det noe kaotisk med akkurat litt for snaue pauser, en ørkesløs kø både i baren og på toalettene som gjorde begge ærender til en utopisk utflukt mellom de visuelle slagene (og all heder til pk´s styre i den anledning som tok jobben med å gjete en tørst og tissetrengt forsamling inn i salen etter pausen så godt de maktet, for å holde tidsskjemaet). Ja visst skulte jeg etter hvert olmt på de samme gjengangerne som fløy inn og ut av plenumssalen på Litteraturens Hus som hadde de futen etter seg. Irriterende. Og jeg hadde en liten stund - lyst til å gi en symbolsk bøtte buksevann til de to herrene som fant det for godt å ubeskjedent komme inn bakdøra 20 minutter ut i en av bildepresentasjonene, med øl og mat, og benke seg på første rad mens det ble slafset og småsnakket rett foran fotografen på podiet (og foran undertegnede som satt på raden bak).
Ignorant, frekt og respektløst er tre godt norsk klingende gloser som uanstrengt faller meg i munnen når slikt skjer. Noen ganger er vanlig folkeskikk ekstra kjekt å ha (med seg inn) i offentlige sammenhenger, spesielt når andre fremmøtte har betalt for å få en god opplevelse, og formatet krever fokus fra alle de tilstedeværene for å fungere. For ikke å snakke om fra dem som i tillegg er tilstede med hatten på som profesjonelle aktører i bransjen. Enten er du der i tide når lyset går ned, eller så kan du la det være. Verken mer eller mindre.
Og ja visst var det ulike nivåer på fotografene som presenterte sine arbeider. De fleste var konfidente både på egen redigering og regi, noe som gjør det takknemlig å være mottakende publikum. Når fotografer som Joakim Ladefoged, Espen Rasmussen og Rune Johansen entrer podiet, fyller de rommet, hver på sitt vis, med profesjonalitet, engasjement og fotografisk genuinitet. Det kan de også gjøre, som de internasjonalt anerkjente og prisbelønte størrelsene de er. I all sin forskjellighet.
Andre var mindre trygge og åpenbart ikke så heldige med sin selvpresentasjon foran salen. Samtidig: er ikke dette nettopp noe av merverdien ved et arrangement som dok09? Er det ikke en berikelse at unge fotografer får muligheten til å bryne seg på å møte et kresent publikum på en slik arena? Hva om vi tar det som et kompliment på vegne av publikum og arrangementet, at vi kjenner det rykke i kritikeren i oss, når vi ikke møter det vi forventer? Om rekkefølgen og utvalget bilder åpenbart led under en manglende redigering i et par av presentasjonene fra Fritt Ords stipendkandidater, fratar det ikke arbeidene deres en visuell boquet som utvilsomt kan bli til noe fint. Noe veldig fint. Etter hvert som de finner retningen.
Alle begynner vi et sted, og alle som har sett negativene til klassikere som Capa og Cartier-Bresson vet at veien frem til erklæringen som fotografisk geni er lang, om enn noensinne fullført. Vi kan ikke vente at nykommere som Natvig og Engelbertsen skal fremstå som fullkomne proffer. Så klart er de ikke utlært. Spesielt ikke når de står foran et kresent og kritisk publikum. La oss også ha i mente kommentarene fra årets internasjonale jurytilsnitt i Årets Bilde, som påpeker at mangelen på kritisk evne i forhold til redigering av egne bilder er noe som kjennetegner - og svekker profesjonaliteten til norske fotojournalister. Dette er ikke nytt, men nå er det sett og sagt også av andre utenfor kongeriket. Også Rune Eraker som er juryleder på vegne av Fritt Ords stipendutdeling til dokumentarfotografer fremhever denne viktige kompetansen som kritisk for at en fotograf skal nå frem med sitt visuelle budskap. Kanskje kunne en workshop under neste dok-arrangement ha nettopp redigering av bildepresentasjoner som tema, med fokus på viseull dramaturgi?
Jeg sitter tilbake etter et vel endt dok09 med inspirasjon, glede og vidunderlig deilig undring over at fotografiet fortsetter å være en så uendelig verden av variasjoner over klassiske tema, hvor fotografene fortsatt evner å overraske med sine standpunkt både bak kamera og foran publikum. Jeg er rett og slett litt stolt av at vi har så mange dyktige norske dokumentarister med hjertebank for fotodokumentarisk arbeid, at det nå blir både bok og utstilling til høsten. Jeg er kry av å vite at vi har et pulserende mangfold å ta av. Jeg er takknemlig for at ildsjeler og profesjonelle i Pressefotografenes Klubb med genuin hjertebank for fotografi, gir oss denne muligheten til å møte og møtes.
Jeg synes det passer å avslutte oppsummeringen av årets dok09 med nøkkelordet nysgjerrighet. Nysgjerrighet er, i følge wikipedia, en følelse av interesse som gir seg uttrykk i et begjær etter eller ønske om viten, gjerne gjennom erfaring. La oss håpe at begjæret etter viten og kjennskap til nye og kjente og unge og gamle og middelaldrende fotografer og deres bilder og perspektiver vil ri i oss på bølgen helt frem til neste doks invitasjon til dypdykk. La oss håpe at erfaringen gjennom årets evenement kun borger for enda bedre rev i seilene neste gang. Jeg håper det blir snart! La oss krysse fingre for at nysgjerrighetens elastisitet på fotografiets vegne fortsatt vil være vital, lenge lenge! Så sier vi fabelaktig vel blåst, dok09!
Antonin Kratochvil og Christopher Morris på tur i Oslos gater
Frank Hesjedal