Rent fotografisk fremstår Df som et feiende flott arbeidsredskap, og koblet mot et knippe lyssterke objektiver er det i stand til å løse de aller fleste fotografiske oppgaver på en førsteklasses måte.
Det er rett og slett en fryd å få jobbe med den store, optiske søkeren. Opplevelsen av å sette en stor søker til øyet, samtidig som utløseren gir en nesten øyeblikkelig respons, er noe som gir meg stor fotoglede. Sammen med kompakt fastoptikk gir dette det beste utgangspunktet for min visuelle utforskertrang og gir meg fotografisk inspirasjon.
Nikon leverer kameraer med tre ulike 24x36mm-brikker, D800 med 36Mp, D610 med 24Mp og D4 og Df med 16Mp. Siden D610 er det rimeligste, D4 det dyreste og D800 sånn et sted imellom, er det ganske åpenbart at antall piksler ikke har noe som helst å si for prisen på selve kameraet.
Å kartlegge filkvaliten til et kamera er gjort på svært kort tid femten til atten opptak (fem-seks ved ISO200, fem-seks rundt ISO800 og fem-seks ved ISO6400, eksponert etter en gitt fremgangsmåte) er tilstrekkelig til å danne seg et svært godt bilde av både støy, korning, kantskarphet og detaljoppløsning ved ulike ISO-verdier. Det jeg la merke til med RAW-filene fra Df, var at de var usedvanlig robuste i skyggene - spesielt ved høy ISO.
For meg finnes det ingen ting som heter "ferdig bilde ut av kamera", jeg bruker derfor mange ulike tilnærmingsmetoder når jeg fremkaller bildene mine, og i ulike Skråblikk har jeg gjerne vektlagt forskjellige aspekter jeg vil jo gjerne lære noe nytt om fotograferingens muligheter når jeg først holder på med disse artiklene :-)
Jeg har brukt Lightroom 5.x for denne artikkelen. På grunn av Df sine robuste filer ble det naturlig å prøve på ulike tilnærmingsmetoder når det gjaldt fremkalling. I stedet for å gyve løs med sterke farger, har jeg plassert Vibrance-spaken på rundt 10 (eller lavere). I tillegg har jeg økt kontrasten noe og enkelte ganger tilført generøse mengder Clarity for å gi bildet tydelig teksturer og kantoverganger. I en del av opptakene er Shadows-slideren dyttet til rundt +50 (henter ut detaljene i skyggene), mens i andre opptak er Highligts justert til -20 (for å hente inn detaljer i høylysene). Jeg har også finjustert eksponering og hvitbalansen for de aller fleste bildene, og enkelte ganger har jeg gjort tilleggsjusteringer i Curves samt justert Whites og Blacks.
Å øke kontrasten og tilføre Clarity, samtidig som jeg løfter skyggene og henter inn høylysene, høres ut som om jeg gir gass, samtidig som jeg bremser. Men fordi disse justeringene påvirker toneforløpet på ulike måter, er det nettopp samspillet mellom de ulike sliderne som skaper det endelige resultatet.
Fordi jeg bruker tid på å prøve ut ulike kombinasjoner og verdier av de forskjellige fremkallingsparametrene, kan jeg enkelte ganger holde på i flere timer med å fremkalle bare ett eneste bilde. Men når jeg (endelig) lander på et uttrykk jeg vil holde meg til, tar det bare fem, seks piletrykk på de rette sliderne = ti, tjue sekunder for de neste bildene før jeg har det slik jeg ønsker. Mange ganger kopierer jeg verdier fra et bilde til neste, dermed er det bare nødvendig å gjøre noen få individuelle justeringer før jeg foretar de samme justeringene på neste ... og neste ... og neste bilde.
De mange betjeningshjulene fremstår som Nikon sin måte å addere ekstra muligheter. Men i stedet for å forenkle bruken, har dette supplementet på mange måter, og av ulike grunner, gjort at betjeningsløsningene er mer egnet til å forvirre enn å avklare. Df er derfor det første kameraet jeg har brukt der det har vært nødvendig å hente frem instruksjonsboken for å finne ut av kameraets ulike innstillingsmuligheter.
Står jeg i A-modus (blenderprioritet) har det ingen innvirkning om lukkerhjulet står på en konkret verdi eller om den står på 1/3STEP. Da er det lysmålerautomatikken som velger lukkertid, uavhengig av lukkertidshjulets posisjon. Men ønsker jeg å gå over til lukkerprioritet, er det ikke tilstrekkelig å flippe modus-hjulet til S-posisjon, i en slik situasjon er det er faktisk flere ting jeg må vurdere.
Ønsker jeg å justere lukkertiden i hele trinn, må jeg bruke lukkertidshjulet på toppen av kameraet. Dette kan til nød utføres med pekefingeren hvis man legger litt kraft inn i bevegelsen, men det gjøres best ved å ha hjulet mellom tommel og pekefinger. Da har kommandohjulet ingen funksjon. Uansett må pekefingeren flyttes fra utløseren.
Ønsker jeg å justere lukkertiden i 1/3 trinn, må jeg først sette lukkertidshjulet i posisjonen merket 1/3STEP. Dermed aktiveres kommandohjulet, noe som betyr at lukkertiden må stille med tommelen. Dette betyr at pekefingeren kan forbli over utløseren, men samtidig betyr det at det er ingen ytre tegn (ut over verdien i topp-displayet) som avslører hvilken lukkertid som er valgt. Sett i lys av at kameraets har et eget dedikert innstillingshjul for nettopp lukkertid, er det pussig betjeningslayout å sette dette ut av spill hvis man ønsker 1/3-trinnsjustering i stedet for heltrinns justering.
En ting til (for dem som bruker stativ): Lukkerhjulet går bare til 1/4 sekund. Ønsker man lengre lukkertider enn dette, må man (først) stille inn lukkertidshjulet til 1/3STEP og (deretter) bruke kommandohjulet for å velge den lukkertiden man ønsker. Nå vil nok de fleste først og fremst velge A og knipe igjen blenderen (for å få lange lukkertider), dermed er denne innvendingen bare en halv innvending. Den viser imidlertid (med all tydelighet) at man skal virkelig ha tungen rett i munnen når man forsøker å ta kommandoen over et til dels uregjerlig Df.
Et spørsmål som stadig vender tilbake når jeg bruker Df, er derfor dette: Hvordan det er mulig å konstruere noe så enkelt som lukkertidsinnstilling på en så tungvindt måte?
P betyr programautomatikk. Nikon skriver selv dette om denne innstillingen: "Med denne innstillingen justerer kameraet automatisk lukkertid og blenderåpning i henhold til et innebygd program for å sikre optimal eksponering i de fleste situasjoner."
Dette betyr i praksis at ved å sette modushjulet til posisjonen P, nøytraliseres funksjonene til mange av de øvrige innstillingshjulene, noe som (igjen) betyr at det er umulig å vite hvilke innstillinger som kameraet har foretatt fordi informasjonen i toppdisplayet ikke er tilstrekkelig.
I praksis er det faktisk enda mer uoversiktelig: Posisjonen til ISO-hjulet er nemlig fremdeles virksomt, det samme er auto-ISO-innstillingene. Men også kommandohjulet er nå (plutselig) blitt virksomt slik at man kan påvirke kombinasjonen lukker+blender. Dette kaller Nikon for "Fleksiprogram". Men i samspill med at ISO-hjulets innstilling (uavhengig av hvilken ISO som er stilt inn i auto-ISO-innstillingen i menyen) påvirker auto-ISO, gjør dette at det blir total forvirrende å forstå de få eksponeringsinnstillingene som vises på topp-displayet eller i søkeren.
Velger man M-modus, må man bestemme seg for om lukkertiden skal stilles i hele steg med lukkertidshjulet eller om lukkertiden skal stilles i 1/3 steg med kommandohjulet.
Kombinasjonen auto-ISO og M gir seg også utslag i noen forunderlige ting. Det virker naturlig at ISO justeres automatisk hvis man har valgt auto-ISO og er i M-modus. Det virker også naturlig at innstilt lavest lukkerhastighet ikke har innvirkning når man er i M-modus. Men hvis ISO-hjulet har høyere verdi enn høyeste ISO-verdi innstilt i menyen, er det ISO-hjulet som setter høyeste ISO-verdi. Dette kan være en god ting. Men det viser samtidig at når en og samme ting kan settes to ulike steder, kommer man fort opp i situasjoner der valgmulighetene tilfører ekstra (og som oftest uønsket) kompleksitet.
I beste fall kan disse snurrighetene kalles bruksmessige snubletråder, i praksis opplever jeg dette som mentale kilevinker og gjør alle mulige krumspring for å ungå å bruke disse innstillingsmulighetene.
Bracketing har en imponerende funksjonalitet. Den aktiveres ved å trykke på en egen knapp som sitter til venstre for søkerhuset merket BKT. Da tennes LCD-skjermen slik at man kan velge både eksponeringsteknisk variasjon og antall opptak. Det er kanskje litt tungvindt at man må inn i menyen igjen for å skru denne funksjonen av, et ekstra trykk på BKT-knappen ville være det enkleste.
Betjeningen av både ISO og kompensasjon kan kun gjøres med hanskeløse fingre, selv den tynneste hanske gjør det umulig å løse ut de små låseknappene. Hvis Nikon insisterer på at låseknappene er nødvendig, håper jeg at de finner en måte de kan deaktiveres på. Uten disse ville nemlig hjulene (les: kameraet) vært enklere å betjene og fremstått mer imøtekommende.
Kommandohjulet er ofte i bruk når man går inn i menyene og gjør endringer. Men bortsett fra når modus er i S, og man i tillegg har valgt 1/3STEP, så er dette hjulet ikke i bruk (når man betjener kameraet ved fotografering). Å ha det innstillingshjulet som er best plassert og enklest å betjene uvirksomt i de mest brukte sammenhenger, er ikke til å forstå.
Hvis jeg tar et steg tilbake og betrakter Df fra litt avstand, oppdager jeg følgende paradoks:
Fordi blenderinnstillingen ikke sitter på objektivet, men er et (underdimensjonert) hjul på kamerakroppen, er Df betjeningsmessig i samme liga som alle andre DSLR når man bruker det i blenderprioritet (A).
Hvis jeg velger å bruke Df i lukkerprioritet (S), blir kameraet i realiteten betjeningsmessig likt alle andre kameraer (det prøver å distansere seg fra) i samme øyeblikket man setter lukkertidshjulet til 1/3STEP (og må bruke kommandohjulet for å stille lukkertid).
Nikon Df har fått veldig stor oppmerksomhet fordi det - tilsynelatende - trår ut av sporet som de fleste moderne kameraer følger. Dette var også det inntrykket jeg hadde opparbeidet meg før jeg fikk tatt Df nærmere i øyensyn. Jeg har derfor tatt meg bryet med å sidestille Df med noen andre av Nikon sine kameramodeller.
Df er merkbart mindre enn D800, og det er også litt lettere. Selv om Df har et mindre grep enn D800, liker jeg likevel Df bedre, først og fremst fordi det er mindre og lettere og derfor virker nettere.
På samme måte som D610 og 6D, representerer Df en trend med mindre 24x36mm-kameraer med optisk søker. For meg er dette svært gledelig. Men en ting jeg legger merke til når jeg fikler med D800, er at stoppknappen til innstillingshjulet (som sitter øverst på venstre side) er plassert foran på skulderen. Dette er en bedre løsning enn å ha stoppknappen plassert bak, slik Df har. Hvorfor Nikon har ulike betjeningsdetaljer på kameraer i omtrent samme brukersjikt, fremstår for meg som uforståelig.
Etter ganske intens bruk av Df over en periode på to måneder har det faktisk gjort at jeg har fått styrket mitt inntrykk av hvor godt kamera Canon 6D faktisk er, ikke bare filteknisk, men særlig bruksmessig (se eget Skråblikk). I forhold til Nikon Df fremstå nemlig Canon 6D som mer oversiktlig og er derfor enklere og raskere i bruk.
Inspirasjonskilden til Df er Nikon sine egne F- og FM-modeller, i hvert fall slik Nikon presenterer dette selv. Det karakteristiske med F-modellen (som kom i 1959 og var Nikon sin første SLR-modell) er at det har utskiftbart pentaprismehus. Det karakteristiske med FM-modellen som kom i 1977 (til venstre på bildet over) er at det er kompakt. Begge modellene har ett innstillingshjul på kamerakroppen. Dette innstillingshjulet kan dreies, da styrer det lukkertid. Dette hjulet kan også løftes og så dreies, da styrer det ISO.
Jeg foretrekker kompakte og lette kameramodeller. På tross av at FM-kameraet er firskårent og helt mangler "ergonomiske" utbulinger, synes jeg likevel det ligger godt i hånden. Og fordi det er lett (rundt 500 gram), skal det relativt liten kraft til for å holde det fast mellom fingertuppene. Blenderen styres med en ring som sitter på det mest logiske stedet en blenderring kan sitte: På objektivet.
Det er forunderlig å sette Nikon Df ved siden av et nesten 40 år gammelt Nikon FM. På tross av den fantastiske filkvaliteten Df er i stand til å levere fra seg, representerer likevel Df (i forhold til mine forventninger) et bruksmessig tilbakeskritt i forhold til FM-modellen.
Det mest overraskende er imidlertid forskjellen når det gjelder søkerstørrelse. Søkeren til FM er nemlig mye, mye, mye større, anslagsvis 40-50 % større. Forskjellen i søkerstørrelse mellom disse to kameraene er faktisk så stor at jeg tar meg selv i å måpe av forbauselse. På nytt står det tydelig for meg: En stor optisk søker er fotografisk svært inspirerende. Denne erkjennelsen av hvor viktig en stor, optisk søker faktisk er for intensiteten ved å fotografere er svært viktig, men dessverre noe alle med digitale kameraer ikke får oppleve.
Søkeren i Df er den samme som sitter i D800 og D4. Det høres betryggende ut, men jeg har likevel noen betenkninger: For hva det er som gjør at Nikon velger å bygge inn søkere i dagens DSLR som er vesentlig mindre enn de søkerne som finnes i fordums filmmodellene? Det er et stort mysterium.
I tillegg til at søkerbildet er betydelig større, er mattskiven i FM mer grovkornet og har splittbilde, noe som gjør at fokuskontroll er mye enklere og mer presis. Det er derfor vanskelig å forstå at Nikon velger å lime fast "blanke" mattskiver i kameraer av Df sin kaliber. "Blanke" mattskiver er nemlig et dårlig hjelpemiddel for oss som ønsker kontroll med fokus og plassering av skarphetsplanet.
Det går (nok en gang) opp for meg at design av digitale kameraer på mange viktige områder har kastet på båten den betjeningsmessige presisjonen som er bygget inn i de beste speilreflekskameraene fra 60- og -70-tallet. FM er et helmanuelt kamera, likevel oppleves det å være raskere i bruk enn Df ved pratisk fotografering.
Når vi sammenligner FM opp mot Df, gjør jeg meg to tanker:
1. Jeg tror jeg forstår hvilke designmessige utfordringer Nikon har tatt på seg
2. Jeg forundres over i hvilken grad Nikon klarer å bomme på den betjeningsmessige layouten
Slik Df sine innstillingshjul er organisert, opplever jeg kameraet som (i beste fall) bruksmessig kontraintuitivt. På meg virker det ulogisk å ha et eget hjul for å velge mellom ulike modus på et kamera som pretenderer å være styrt via innstillingshjul. Slik jeg ser det er modushjulet til Df unødvendig, fordi både M, A, S og P i realiteten er en kombinasjon av hvordan lukker, blender og ISO er stilt inn. Modushjulet gjør faktisk Df til et uoversiktelige kamera fordi innstillingen av modushjulet påvirker om de andre innstillingshjulene er i virksomhet eller ikke.
La meg ta ett eksempel: Når modushjulet er innstilt på A, "virker" ikke lukkertidshjulet. Står man i A-modus spiller det ingen rolle hvordan lukkertiden er innstilt. Dette er ulogisk, fordi hovedpoenget med innstillingshjul nettopp er dette at det skal gi en eksakt oversikt over kameraets ulike innstillinger.
Til venstre er det Nikon FG som er stilt opp skulder ved skulder mot Df. FG var en rimelig SLR-modell som kom på begynnelsen av 80-tallet. Her gjøres blendervalget på objektivet, lukkervalget på innstillingshjulet til høyre og kompensasjon med innstillingshjulet til venstre. Enkelt, effektivt, elegant og oversiktlig. Jeg synes Nikon burde vært litt mer frimodig og lært av allerede gode løsninger.
Olympus hadde (allerede i 1974) en ennå mer elegant og (ikke minst) smartere løsning. Når både lukkerring og blenderring står på A, er OM-2 i helauto-modus. Når bare lukker står i A, er OM-2 i blendermodus. Når blender står i A, er OM-2 i lukkermodus. Og hvis ingen av innstillingshjulene er i A, så er OM-2 i manuell modus. Denne løsningen er så selvfølgelig og ligger så snublende nær når jeg betrakter Df, Leica bruker det samme på sine digitale M-modeller. For meg er det derfor hoderystende uforståelig hvorfor ikke Nikon har løst samspillet mellom de ulike innstillingshjulene på samme måte.
Auto-ISO kan ikke velges med ISO-hjulet. For å gjøre det valget, må man inn i menyene. Likevel er laveste følsomhet bestemt av ISO-hjulets posisjon.
Det er mulig å stille høyeste ISO-verdi og lengste lukkertid når man bruker auto-ISO i menyene. Det pussige er at ISO-hjulets posisjon overstyrer verdien for maks følsomhet som settes i menyen, noe som i enkelte situasjoner kan gi uønskede resultater hvis man ikke (samtidig) sjekker at ISO-hjulet er satt til hensiktsmessig verdi.
La meg hente frem et typisk scenario: Man fotograferer i mørke omgivelser, men ønsker litt dybdeskarphet. Derfor er ISO-hjulet skrudd til ISO6400 for å kunne bruke liten blender. Så ønsker man i stedet lavere ISO og går inn i menyene, velger auto-ISO og setter maks verdi til ISO800. For å få tilstrekkelig kort lukkertid, aksepterer man mindre dybdeskarphet og åpner derfor opp objektivet til full åpning.
I denne situasjonen kan man ikke vite hvordan kameraet er satt opp bare ved å se på innstillingshjulene. Å skru på kameraet er ikke tilstrekkelig. Topp-displayet inneholder nemlig ikke informasjon om ISO. Man må faktisk trykke på info-knappen og studere LCD-skjermen før man har fått oversikt. Enden på denne visen er at man (i enkelte tilfeller) kan risikere at man må inn i menyene for å få oversikt over hvordan kameraet er satt opp.
Når man ser inn i søkeren, leser man av ISO-verdien nede i høyre hjørnet. Men så snart man trykker utløseren halveis ned (for å fokusere og/eller låse eksponeringen), erstattes ISO-verdien med følgende: (r20). Opplysninger om ISO-verdi og bufferens kapasitet deler altså samme posisjon i søkeren. Dette høres greit ut, men er en løsning som jeg opplever som litt frustrerende. Slik er det (så vidt jeg kan huske) i alle Nikon sine modeller. Men basert på mine behov hadde det vært mye, mye bedre om ISO-verdien fikk tildelt en dedikert plass i søkeren.
Ingenting av dette er (i og for seg) galt, men det viser hvor vanskelig design av høyteknologiske produkter er når målet er å nå et både bredt og kresent publikum. Hvis man forsøker å gape over for mye, risikerer man å bli kvalt av kald graut.
Har man objektiv med blenderring, kan man (ved å velge dette som eget valg i menyene) stille blenderen direkte på objektivet. Personlig liker jeg muligheten til å stille blenderen på objektivet, jeg synes det er det eneste logiske og fornuftige stedet å gjøre det på. Paradoksalt nok har Nikon sine nyeste G-serieobjektiver ingen blenderring, dermed er kun i samspill med eldre objektiver man får denne muligheten.
Objektivet som følger kameraet er laget spesielt for Df. Det er imidlertid både optisk, mekanisk og funksjonelt identisk et helt standard AF-S 50/1,8 G, den eneste forskjellen er at kit-objektivet til Df har fått en ruglet fire millimeter bred aluminiumsring med påskriften 16..16. Dette er (naturligvis) et dirkekte hint tilbake til fordums Nikkor-objektiver som hadde nettopp en slik blank ring (se objektivet til høyre over).
Men ulikt ringen på orginalobjektivet (der den er blendervalgsring), er denne ringen fast og derfor kun et utslag av forfengelighet. Den skiller ikke en gang mellom den delen av objektivet som kan dreises for fokusering og den delen som er fast. I forhold til at Nikon henleder oppmerksomheten mot "pure photography", er det et paradoksale at det ikke en gang er mulig å stille blenderen på dette Df-objektivet.
Jeg fikk imidlertid prøvd Df med et par objektiv med blenderring, og da opplever jeg plutselig at ekvipasjen kommer mer til sin rett. Da kan jeg sette modus til A og stiller blender på objektivet, noe jeg opplever som en befrielse. Men da er både modushjul, begge kommandohjulene og lukkertidshjulet uvirksomt, noe som er en besynderlig observasjon. Samtidig sitter de to hjulene jeg virkelig har bruk for (ISO og eksponeringskompensasjon) på feil side av pentaprismehuset, begge med hver sin låseknapp. Besynderlig.
Alle kameraer krever en viss tilvenningsperiode, og det er helt klart at å ta i bruk et hvert DSLR vil kreve en lengre tilvenningsperiode enn å ta i bruk et hvilket som helst ukjent SLR.
Det er likevel bemerkelsesverdig å merke hvor mye mer funksjonell og (ikke minst) logisk Nikon FG er å betjene enn Df. Delvis går dette på at FG er enklere. Men på grunn av at de fysiske, praktiske løsningene generelt fungerer mye mer intuitivt og (derfor) betydelig mer elegant på FG enn Df, er FG betydelig raskere å betjene.
Man kan kanskje si at valg av ISO på Df ikke er noe vanskeligere enn det er på en av F-modellene. Da overser man imidlertid det faktum at mens man ved bruk av SLR for film satt ISO tilpasset den filmen som ble satt i kameraet (typisk for de neste 36 opptakene), så setter man ISO på individuell basis (gjerne fra det ene opptaket til det andre) når man bruker et DSLR.
Dess mer tid jeg tilbrakte sammen med Df, dess mer forundret ble jeg over de designmessige valgene som Nikon har gjort. På mange måter kan jeg beskrive prosessen med å bli venner med Df som en emosjonell reise der utgangspunktet var høye, positive forventninger. Nikon sin hentydning til fordums kameraer gjennom Df sin utilslørte retrolook oppleves imidlertid mest som et tilslørende PR-stunt.
Jeg vet jeg er på kollisjonskurs med mange Nikon-entusiaster nå. Men etter å ha bakset med kameraet i mange ulike situasjoner, sitter jeg tilbake med en dyp undring over gestalten til dette kameraet. På tross av hva Nikon selv sier om kameraet, fremstår Nikon Df for meg som et irrasjonelt og paradoksalt kamera. Dette gjør at Df i realiteten mer fremstår som "pure frustration" enn "pure photography" i enkelte situasjoner.