Det heter seg at man allerede i løpet av de syv første sekundene har dannet seg et førsteinntrykk når man møter et ukjent menneske. Enda raskere går det når man danner seg et førsteinntrykk av et ukjent kamera. Som regel er det tilstrekkelig å gripe om et kamera og løfte søkeren til øyet for å gjøre seg opp en ganske klar formening om man liker et kamera eller ikke. To, høyden tre, sekunder er ofte tilstrekkelig.

Som antydet allerede i innledningen brukte jeg denne gang bare et lite sekund før jeg fikk en fornemmelse av at jeg hadde å gjøre med et kamera som ville falle i smak.

Som enkelte kanskje allerede vet har jeg en lang og intens fartstid med oldtimeren 5D mk I. Fordi 6D er bygget over samme lest opplever jeg derfor at 6D er et svært familiært kamera allerede ved første berøring.

I forhold til for eksempel Lumix G5 (se eget Skråblikk) er 6D selvsagt en kjempe, men i forhold til andre 24x36mm-kameraer er 6D (relativt sett) kompakt og lett. Selv om størrelsesforskjellen mellom 5D mk I og 6D ikke er påfallende, er den likevel merkbar og derfor svært gledelig.

Jeg trenger ikke koble inn tankene for å fundere på hvordan kameraet virker eller hvor jeg skal plassere fingrene for å gjøre en spesifikk innstilling, dermed går det betjeningsmessige nærmest på autopilot og jeg kan konsentrere meg om det som opptar meg mest: Hvilket motivutsnitt kan jeg se i søkeren.

En ting som umiddelbart slår meg er i hvilken begrenset grad forskjellen mellom mitt velbrukte 5D mk I og nykommeren 6D gir seg utslag i måten jeg tenker foto på.

Noe av det som fasinerer meg aller mest med 24x36mm-formatet er å leke med ut-av-fokus-mulighetene i samspill med faste brennvidder. Derfor har jeg tatt en usedvanlig høy andel av opptakene på full åpning denne gangen.
.
Jeg har egentlig ikke særlig mange innvendinger mot 6D, men jeg har en. Den er i og for seg ikke mot selve kameraet, men mot de prioriteringer Canon gjør når det gjelder implementering av løsninger.

At de bruker resurser på særheter og spesialfunksjoner som GPS og WiFi mens de samtidig forsøker å komme unna med en autofokusmodul som ser ut til å være en etterlevning fra 5D synes jeg er hodeløse prioriteringer, ikke minst fordi 7D har hatt en vesentlig bedre AF helt siden det ble levert senhøstes i 2009.

Men dette synes å representere en trend i design av nye kameramodeller: Produsentene ser ut til å flashe teknologiske nyvinninger og prioritere løsninger som gir nye spesialfunksjoner, mens de utelater eller underdimensjonerer helt basale fotografiske funksjoner.

Men når sant skal sies så kan jeg - etter å ha blitt hjulpet litt på vei - forstå at både GPS og WiFi kan være nyttige funksjoner.

En åpenbar fordel med GPS er at filene blir tagget med stedsinformasjon i EXIF slik at det er en enkel sak å sortere bilder på sted når man har vært ute på reise. Bakdelen er først og fremst at GPS trekker merkbart med strøm slik at det går på bekostning av batteriets kapasitet.

Den mest åpenbare fordelen med WiFi er at man kan sende fra seg filene trådløst etter hvert som nye opptak blir tatt. Det kan tjene som øyeblikkelig back-up, det kan være til stor hjelp hvis man kommuniserer med en redaksjon og det kan gjøre at kritiske opptak i studio kan kontrolleres vurderes kontinuerlig.

Etter å ha prøvd ut mer enn tre dusin ulike kameraer og skrevet om mer enn to dusin av dem i løpet av de siste fem årene, synes jeg paradoksalt nok at det er representanten i det aller første Skråblikket (september 2008) som fremdeles fremstår som det mest imponerende kameraet, totalt sett.

Nikon D700 har nemlig (etter min vurdering) en balanse mellom søkerkvaliteter, tilleggsfunksjoner, opptakshastighet, AF-presisjon, ISO-egenskaper og detaljoppløsning som er både fornuftig og svært anvendelig.

Dette betyr ikke at jeg er ukjent med at det finnes kameraer som overgår D700 på enkelte områder. Men vurdert i forhold til allmenne, praktiske, fotografiske behov er det fremdeles ingen andre kameraer som (totalt sett) har klart å overgå D700 (synes jeg).

6D leverer fra seg høyoppløselige filer som er svært fleksible å jobbe med i etterbehandlingen, også på høy ISO, og jeg antar at det er blant de aller beste DSLR når det gjelder filkvalitet.

6D er derfor ikke langt etter D700. 6D fremstår nemlig som et svært godt balansert kamera som gir høy fotografisk anvendelighet for pengene. At det i tillegg er mindre og lettere enn D700 ser jeg på som en stor fordel. Og hadde det hatt samme AF som sitter i 5D mk III, ville jeg ganske sikkert karakterisert 6D som et enda bedre kamera enn D700.

Dess flere kameraer av ymse slag jeg har prøvd, dess tydeligere har et ultrakompakt speilreflekskamera med en 24x36mm bildebrikke utkrystallisert seg som mitt høyeste ønske. Canon sin 6D er absolutt et skritt i riktig retning.

Fordi både betjening og søker er så og si identisk med det kameraet jeg er vant med, er det som om 6D forsvinner mellom hendene på meg.

Bortsett fra en AF som ikke riktig klarer å bite seg fast i kritiske situasjoner, har jeg svært lite å utsette på 6D. Det er nemlig en fryd å bruke i de aller fleste situasjoner og leverer fra seg filer som er helt i toppskiktet blandt de kameraene jeg har prøvd.