X-E1 er et tiltalende systemkamera med et elegant ytre samtidig som det fremstår som robust og solid. I forhold til speilreflekskameraer med samme brikkeformat er det firskårent, kompakt og lett. Sammen med Fujifilm sine flotte X-objektiver byr dette kameraet på et filteknisk svært konkurransedyktig utgangspunkt, men slik jeg ser det, er det først og fremst mot andre speilløse systemkameraer det skal konkurrente om oppmerksomheten.

Med 16Mp til rådighet er det fremdeles romslig slingringsmonn for beskjæring, også ved høy følsomhet. Ved ISO3200 er nemlig filkvaliteten fremdeles forbausende fleksibel og føyelig, samtidig som korningen er på et høyst akseptabelt nivå. Dersom man først og fremst er på jakt etter gode ISO-egenskaper, er X-E1 (sammen med X-Pro1) i stand til å levere noen av de beste filene som er å få tak i i 15x23mm-klassen.

Bildene i dette kapittelet er alle tatt i sparsom gatebelysning på ISO3200 og med 35mm f/1,4 (stort sett) på full åpning. Det er ganske tydelig at denne kombinasjonen gir mange fotografiske muligheter, selv i lite lys.

På tross av Fujifilms forsikring om det motsatte, er et av de aller største irritasjonsmomentene med X-E1 at det er så treigt med å fokusere, og i forhold til et hvert speilreflekskamera er det nesten som autofokus ikke er i orden. Selv i godt lys trenger AF god tid og fotografen en god porsjon tålmodighet, og i lite lys er det nærmest som om AF sliter med å bestemme seg før det finner noe å feste fokus til.

Bildet over er dessverre et typisk eksempel på opptak som regelmessig havner på minnebrikken. Fordi AF har en tendens til å jage frem og tilbake, er det nemlig alt for lett å bli frustrert og trykke ned utløseren nærmest på trass når kameraet ikke klarer å stille skarpt på selv de tydeligste konturlinjer.

Ut fra kameraets generelle fokuseringsegenskaper synes jeg X-E1 er frustrerende i bruk i forhold til det nesten 40% rimeligere Pentax K-30 (se eget Skråblikk). Der K-30 er kjapt og umiddelbart etterrettelig, der nøler X-E1 og det sliter forbausende ofte med å feste fokus.

Videosøkeren i X-E1 er selvsagt mye, mye lysere i disse mørke omgivelsene enn den optiske søkeren i for eksempel K-30 vil være, spesielt når man bruker kit-objektivet med lysstyrke på f/3,5-5,6. Mens videosøkeren er uavhengig av objektivets lysstyrke og gir et søkerbilde som er like lyst som det ferdig eksponerte bildet, så er en optisk søker i kombinasjon med lyssvak optikk ganske mørk en sein vinterkveld.

Øyet tilpasser seg selvsagt lyset til omgivelsen, er det mye lys kniper pupillen igjen, er det lite lys åpnes pupillen på vid vegg. Lysstyrken i søkeren er imidlertid tilpasset «riktig eksponering», den er derfor like lys enten det er midt på dagen eller seint på kvelden. Dermed fremstår søkerbildet (relatert til stedlig lys) som alt for lys i mørke omgivelser og alt for mørk i lyse omgivelser. Denne mismatchen mellom pupillens innstilling gjør dermed at søkerbildet i videosøkeren vil oppleves som alt for mørk en solskinnsdag, mens den vil oppleves som alt for lys i kveldsbelysning.

Fordi videosøkeren også jobber på høy ISO i mørke omgivelser, så er den i og for seg lyse søkeren ubehagelig kornete og den flimrer ved den minste kamerabevegelse. Samtidig er høylysene helt utbrente og skyggene helt gjengrodde i søkeren. Alle disse forholdene gjør at jeg foretrekker en optisk søker (fortrinnsvis sammen med lyssterke objektiver) fremfor en hvilken som helst videosøker både i mørke og lyse omgivelser.

La meg gjenta noe jeg har påpekt tidligere i denne artikkelen: Selv om X-E1 på mange måter ligner på X-Pro1, opplever jeg at dette er to svært ulike fotografiske arbeidsredskaper.

X-E1 skiller seg ut fra andre speilløse systemkameraer først og fremst ved sin kompakte størrelse. Men jeg synes at autofokus har overraskende svak treffprosent. Heldigvis fungerer kameraets manuelle fokus vesentlig bedre enn slik jeg opplevde det med X-100 og X-Pro1. Dette skyldes antakelig (delvis) at X-E1 har en nyere Firmware-utgave enn det mine utgaver av X-100 og X-Pro1 hadde, og (delvis) at oppkobling mot fokuseringsmekanismen i systemobjektivene er tunet annerledes (og derfor oppleves mer direkte) enn i det fastmonterte X-100-objektivet.

Dermed opplever jeg likevel at X-E1 er et mer velbalansert kamera enn X-Pro1, men i det øyeblikket Fujifilm får skikkelig skikk på manuell fokusering i samspill med optisk søker blir nok X-Pro1 et mer fleksibelt kamera.

Personlig synes jeg det er X-systemets flotte objektiver i samspill med kamerahusets kompakte størrelse som utgjør X-E1 sine sterkeste fortrinn, og i samspill med 35mm f/1,4 er X-E1 (fotografisk sett) en tiltalende utrustning.



Juni 2013
Geir Brekke


Alle typer tilbakemeldinger og kommentarer ønskes.
Disse kan sendes til: zevs(at)mac(dot)com