Arbeidsflyt er et uttrykk som kommer av det engelske ordet ”Workflow”. Uttrykket beskriver hvordan vi jobber med bildeopptakene våre fra vi trykker utløseren på kameraet og til filen er ferdig konvertert til ønsket format, tillagt metadata, tatt backup av og behandlet i en eller annen form for organiseringsstruktur. Selv vil jeg legge til at etter min mening begynner arbeidsflyten allerede i planleggingen av et bildeopptak, som kan være så tidlig som i form av en idé man har fått som man ønsker å utføre eller når man har rigget opp utstyret og er klar til å komponere opptaket.

I denne artikkelen kommer vi ikke til å gå gjennom hele denne arbeidsflyten, men konsentrere oss om den delen som omhandler justeringen og råfilkonverteringen.

Hva man begynner med når man skal justere en råfil er mye opp til hvordan vi selv finner det komfortabelt å jobbe, men allikevel er det noen elementer vi bør være klar over.

Først: Justeringer ved hjelp av ett gitt verktøy vil påvirke resultatet vi allerede har fått ved justering av et annet verktøy. Et godt eksempel på dette er forholdet mellom eksponeringsverktøyet (Exposure) og gjenopprettingsverktøyet (Recovery). La oss si at vi har justert med eksponeringsverktøyet så mye at høylysene blir utbrent. Ved å justere med gjenopprettingsverktøyet trekker vi tilbake noe av dette utbrente partiet og vi vil kunne se detaljer i høylysene igjen.

Når vi så tenker gjennom dette vil det bli lettere å forstå at det vil alltid være smart å foreta globale justeringer først. Deretter kan vi gå inn og jobbe med detaljene. Derfor vil også justering av hvitbalanse i mange tilfeller være det første man gjør med en råfil siden dette setter den globale fargetemperaturen og korrigerer fargene i henhold til det. Jeg prøver stort sett å holde meg til å justere hvitbalanse først, men det er ofte en ting jeg gjør før det og det er å beskjære råfilen. Jeg mener ikke at beskjæringen er endelig, jeg kan selvsagt gå inn og forandre den når tid det måtte passe. Grunnen til at jeg ofte tar beskjæringen først er at da slipper jeg å bli distrahert eller påvirket av de deler av bildet som ikke skal være med. La oss tenke oss at vi har en et bildeopptak hvor deler av bildet er utbrent, og som vi ikke kommer til å ha med i det ferdige bildet. Det er lettere å justere f.eks. eksponering, svart, gjenoppretting og fyllys hvis den utbrente delen av bildet ikke vises. Noen tar beskjæringen til slutt, og det er helt sikkert greit det og. Husk hva jeg skrev tidligere; ”Noe som fungerer for en bruker behøver ikke fungere for en annen”.

Hva skal vi så justere etter hvitbalansen?

Her er et godt tips: Det er en grunn til at f.eks. Adobe har benyttet den rekkefølgen de har gjort i ACR. Tilsvarende rekkefølge finner man også i andre råfilkonvertere, men de kan forekomme med litt variasjon. Rekkefølgen Adobe har satt opp i ACR er faktisk meget bra og vil være en naturlig måte å jobbe på med råfiler. Det er selvsagt helt greit å gå tilbake til et verktøy og justere i etterkant, det er ingen som sier at man skal følge verktøyene slavisk nedover og dermed være ferdig med justeringen. Jeg har også fått spørsmål mer enn en gang om man må justere med alle verktøyene, og selvsagt må man ikke det. Man kan hoppe over akkurat de verktøyene man ønsker. Noen råfiler trenger kun små justeringer mens andre råfiler må justeres mye for å få ønsket resultat. Mengden justering i en råfil finnes det ingen fasitsvar på, og er individuell for hver råfil.

Her er en rekkefølge som i mange tilfeller fungerer bra:

- Beskjære råfilen (ikke endelig beskjæring)
- Sette hvitbalanse
- Justere for under eller overeksponering (Exposure)
- Sette punktet som skal være mørkest i råfilen (Blacks)
- Sette kontrast
- Justere gjenoppretting (Recovery)
- Etterjustere kontrast
- Clarity og Vibrance etter smak og behag.
- Andre valgfrie justeringer som oppskarping, effekter etc.

I eksemplet over har jeg med vilje hoppet over gjenoppretting rett etter eksponeringsjusteringen for å vise at man ikke behøver å følge verktøyene slavisk nedover. Rekkefølgen i eksemplet vil fungere meget bra siden man først gjør seg ferdig med alle verktøy som kan være med på å klippe høylysene og deretter tar for seg gjenopprettingen. Mister man litt kontrast med gjenopprettingen går man bare tilbake til kontrastverktøyet og justerer dette litt, som i eksemplet.

I noen råfilkonvertere har man muligheten til å sammenligne den justerte råfilen mot hvordan den er uten justeringer. Dette vil ofte gi en god pekepinn på hvordan vi kan fortsette justeringen til ønsket resultat. Hvis man ikke har så mye erfaring med justering av råfiler, kan det være lett å overdrive justeringen man holder på med og spesielt da kan det være greit å ha den ikke- justerte versjonen av råfilen oppe samtidig som en guide mens vi holder på å jobbe med bildet. Hvis vi vil ha flere versjoner av samme råfil, kan vi velge å vise tre eller flere versjoner samtidig. Verdt å merke seg er at etterhvert som man viser flere filer samtidig, så vil størrelsen på visningen av filene reduseres slik at vi ikke får full oversikt over detaljene i bildet. De som har en stor skjerm har selvsagt en fordel her siden de kan ha tre, fire bilder oppe samtidig og allikevel ha en akseptabel størrelse på visningen av filene.

Når man har foretatt de justeringene man ønsker og er fornøyd med resultatet kan man foreta en mer nøyaktig, presis beskjæring. Man kan så velge å lagre den justerte råfilen til et ønsket format, men jeg har funnet at det i mange tilfeller kan være lurt å vente med det til f.eks. neste dag. Da kan man ta opp råfilen igjen og studere det man har gjort. Tro meg på at det ikke er rent få ganger at jeg har funnet ut at det jeg gjorde av justeringer dagen før overhodet ikke falt i smak når jeg vurderte justeringene dagen etter.

Når man så er kommet til det punkt at man skal lagre den justerte råfilen for bruk i diverse sammenhenger så kan det være en god idé å lagre filen tilpasset til det bruk man skal ha den til. Som et eksempel kan jeg nevne at det vil være unødvendig bruk av lagringsplass å lagre en justert råfil med de største dimensjonene og med ProPhoto RGB hvis man kun skal benytte bildet som web- bilde i størrelsen 400x300 piksler. En slik stor fil i psd- format vil fort bli på opp mot 150MB og det vil jeg si er ”overkill” i forhold til det den skal brukes til. Siden vi alltid kan komme tilbake til en justert råfil og fortsette å jobbe med den, kan man lagre en egnet versjon den dagen man trenger det. Slik sparer man verdifull lagringsplass og slipper en mengde versjoner av samme bildeopptak lagret.

Arbeidsflyt er mer enn bare selve justeringen av råfiler, og vi vil komme tilbake til en mer helhetlig beskrivelse av arbeidsflyt når vi går gjennom programmene Aperture, LightRoom og ACR / Bridge. Disse tre representerer normal arbeidsflyt, hver på sin måte, og likheten vil være synlig både mellom disse programmene og andre råfilkonvertere.