Sammen med D3s har jeg hatt to ulike objektiver til rådighet, en vidvinkel-zoom og en kort, men lyssterk tele.

16-35mm f/4,0 VR gir bildevinkler som strekker seg fra ekstrem vidvinkel til moderat vidvinkel på et 24x36mm-kamera. Det er en morsom kombinasjon. Men på de korteste brennviddene er det utfordrende å få gode utsnitt og krevende å ha kontroll på komposisjonen, både fordi bildevinkelen er ekstrem og fordi det nødvendigvis blir kraftig, geometrisk fortegning i hjørnene.

Denne vidvinkel-zoomen har en svært beskjeden lysstyrke på f/4,0, noe som gjør at søkeren blir relativt mørk. Den optiske ytelsen er imidlertid svært god og bokstavene VR angir at objektivet har en innebygget, fire trinns bildestabilisering. Sammen med D3s sine flotte ISO-egenskaper gir det noen nye, fotografiske muligheter.

16-35mm f/4,0 VR er et ganske tungt og et forbausende langstrakt objektiv. Det er 13,5cm langt, har en diameter på 8,2 cm, veier i underkant av 0,7kg og koster rundt 9.000,-. I spann med et 85mm-objektiv har man en svært fleksibel kombo.


På toppen og til venstre på kamerahuset sitter det et multivelgerhjul. Her kan det velges mellom Drive Mode, to ulike Continuous Speed Mode, Quiet Mode, SelfTimer og Mirror Up.

Hjulet har en låseknapp som hindrer at man uforvarende skifter innstillinger. På toppen av dette hjulet er det i tillegg tre knapper for Bracketing, Flash Mode og Function Lock.

Det er i og for seg prisverdig å samle mange funksjoner på ett sted, men denne multivelgerbryteren virker i overkant overlesset med funksjoner. I praksis er det antakelig bare et par av innstillingene man bytter mellom, noe som betyr at man fort blir vant med de mest brukte funksjonene.


Bare en liten detalj i parantes: Innstillingshjulet som sitter under utløseren er en forlengst innarbeidet, fast Nikon-løsning. Men når jeg skal bruke dette hjulet synes jeg det er plassert litt ”utenfor allfarvei”. Hvis det var flyttet noen millimeter lenger opp ville det falt naturlig under pekefinger, hvis det var flyttet noen millimeter lenger ned ville det falt naturlig under langefinger. Slik det nå er plassert må jeg først bestemme meg for om det er peke- eller langefinger som skal brukes. Deretter må håndens grep justeres, ikke mye, men tilstrekkelig til at jeg må koble inn bevisstheten, noe som igjen påvirker arbeidsflyten min.

Det er stor sannsynlighet for at dedikerte Nikon-brukere ikke opplever denne detaljen på samme måte som meg, og en slik liten ting ville jeg normalt ikke ha kommentert. Men jeg trekker likevel denne observasjonen frem for å vise at et kamera av D3s sin kaliber er et presisjonsverktøy der små justeringer av posisjonen til en knapp eller et hjul kan påvirke brukeropplevelsen.


Autofokussystemet som sitter i Nikons D3-serie er av ypperste klasse. D3s har beholdt den samme Multi-CAM 3500FX Phase Detection Autofocus Sensor som sitter i D3. Autofokus er kjapp, presis og nøyaktig. Den består av 51-punkter, av disse er 15 av den kryssfølsomme typen. AF kan dessuten tilpasses ulike brukere, på ulike måter, på individuell basis gjennom valg som delvis stilles med knapper, delvis stilles i menyene.

For følgefokus kan man velge mellom fire ulike "Dynamic Modes", noe som gjør at også responsen kan tilpasses ulike situasjoner. Følgefokus skal (etter sigende) ha svært presis følsomhet, noe jeg er helt sikker på at stemmer, men som jeg hverken har kompetanse til å etterprøve eller har hatt mulighet til å utprøve.


Kameraet har to kortplasser for CF-kort og man kan velge mellom Overflow, Back-up, RAW til 1/JPEG til 2, Stills til 1/Movie til 2 og Copy.

Batterikapasiteten er rett og slett formidabel. Nikon oppgir rundt 4.000 opptak når batteriet er fulladet, noe som gir dette kameraet en operativ radius av uvanlige dimensjoner. Det er derfor synd at kameraet i seg selv er så stort og tungt, skal man på langtur er det nemlig naturlig å vurdere en lettere og mer kompakt utrustning.


Jeg vet at det er mange som liker et stort kamerahus med såkalt innebygget batterigrep, og D3s har samme kamerakropp som en rekke tidligere modeller.

Hvis man snur kameraet på høykant er imidlertid både den taktile følelsen, posisjon og innbyrdes geometri mellom utløser, fremre hjul, tommelfingerhjul og AF-ON-knapp ganske forskjellig. Høydeformatgrepet er utformet slik at selve gripetaket har ulike konturer og moduleringer og har en ganske annen utforming enn normalgrepet. For meg blir kameraet derfor fremmed og ganske fomlete når det brukes i høydeformat. Da fungerer det mye raskere, og oppleves mer naturlig, å løfte kameraet med høyre hånd og vri håndleddet slik at kameraet kommer i høydeformat.

I tillegg sitter den ekstra utløserknappen på vertikalgrepet sånn til at det er svært lett å trykke av en eksponering når man tar opp kameraet. Kamerakroppen er i dessuten utformet på en slik måte at nederste del hindrer et ordenlig grep for venstre hånd under objektivet. For meg er "vertikalgrepet" bare i veien og jeg reflekterte flere ganger over hvor upresist dette "vertikalgrepet" egentlig er utformet, ikke minst i lys av at dette er en modell som på dette punktet nærmest har vært uendret i mange år.


De store knappene er imidlertid en fryd å bruke. Hvorfor produsentene velger å gjøre knappene mindre på mindre kameraer er (for meg) en gåte. Presis betjening og store knapper er viktig, uavhengig av om kamerahuset er stort eller lite. Fordi knapper og hjul har en røslig størrelse er D3s lett å bruke, også når man bruker et par tynne skinnhansker.


Det er lagt opp til at man skifter AF fra "Single" til "Continuous" med den venstre tommelen ved å skru en hendel som er plassert fremme og nede til venstre på kamerakroppen. Det er mulig det går an å øve seg opp til å få dette til med øyet til okularet, men for meg er det umulig.

Det er mulig å skifte AF-modus med høyre tommel bak på kameraet. Selvutløseren kan stilles til en forsinkelse på både 2, 5, 10 og 20 sekunder.


Da jeg oppdaget denne hesten ute på et jorde sto kameraet innstilt på ISO800. Jeg glemte imidlertid å sjekke ISO-verdien da jeg begynte å fotografere. Jeg fulgte heller ikke med på hvilke lukkertider som ble valgt. Det eneste jeg sjekket var at objektivet sto på full åpning (for minimal dybdeskarphet) . Deretter var jeg kun opptatt av at fokus traff øyet. I ettertid ser jeg at det hadde vært mer fornuftig å benytte ISO200 for å oppnå ennå bedre filkvalitet.

Med dette kameraer kan man bruke de gode ISO-egenskapene til å få litt ekstra dybdeskarphet eller kortere lukkertider i dårlig lys. Slik sett kan man si at gode ISO-egenskaper kan (i enkelte situasjoner) kompensere for manglende bildestabilisator.


Alle bildene i dette kapittelet er tatt med det relativt nyutviklede 85mm f/1,4G AF-S, de aller fleste er tatt med objektivet på full åpning. Som de to nederste utsnittene viser har dette objektivet en fantastisk detaljoppløsning, selv når det brukes på vidt gap. I tillegg er det uskarpe området (ofte omtalt som ”bokeh”) kremaktig og silkemykt, noe som gjør dette objektivet svært attraktivt, fleksibelt og anvendelig.

Det er også solid bygget og den optiske ytelsen må betegnes å være i toppklasse. Dette objektivet er 8,4 cm langt, har en diameter på 8,6 cm, veier 0,6 kg. Prisen er rundt 10.000,-.