Samtidig som det er mange som strever med å få eksponeringen til å sitte, er det mange sterke meninger om hva som kjennetegner en "riktig" eksponering. Det kan derfor være nyttig å se på noen spesifikke forhold som har innvirkning på det digitale opptaket. En individuell eksponeringskompensasjon tilpasset motivkontrastene er kanskje det aller viktigste.

Satt på spissen så skal bildebrikken med en gitt følsomhet (angitt som ISO-verdi) tilføres nøyaktig samme lysmengde, uavhengig av hvor lyst motivet er. Den totale lysmengden reguleres ved å endre størrelsen på blenderåpningen som sitter i objektivet og ved å endre hastigheten på lukkeren som sitter i kameraet. Til å måle den totale lysmengden i motivet har moderne kamera en innebygget lysmåler som også foreslår verdier for blender og lukker.

Den store utfordringen, både for lysmåleren og bildebrikken, er å takle ulike kontrastforhold. Motiv med skarpt lys og store kontraster bør eksponeres litt annerledes enn motiv med mykere lys og mindre kontraster. Skarpt sollys gir lysforhold som har en tendens til å gi utbrente høylys, selv med den moderne lysmåleren som sitter i 50D. Dette kan motvirkes/kompenseres ved at man eksponerer mørkere slik at høylysene eksponeres innefor brikkens dynamiske område. Lyset en regnværsdag er imidlertid vesentlig svakere og vil ofte kreve bruk av høy ISO. Samtidig er lyset bløtt og kontrastfattig, noe som gir spesielle utfordringer.Det er ofte lett å få inntrykk av at mange først og fremst er opptatt av kameraets ytelser ved høy følsomhet. Personlig synes jeg imidlertid det er filkvaliteten ved lavere ISO som er det viktigste. Det første jeg undersøker er derfor prestasjonene på lav følsomhet. For å vurdere hvordan ulike eksponeringsverdier slår ut både på høylys og skygger, har jeg derfor fotografert samme motiv på ulike måter.


En rekke motiv er fotografert med ulike eksponeringsinnstillinger/ kompensasjonsverdier med lysmåleren innstilt på Evaluert. Her presenteres opptaket både slik det er eksponert og slik det fremstår etter at det er ferdig fremkalt. På denne måten kan jeg studere hvordan kameraet selv velger eksponering (i denne artikkelen angitt som 0EV) i forhold til ulike motivkontraster. Dessuten kan jeg vurdere hvordan ulik eksponeringskompensering påvirker toneforløpet i høylys og skygger når eksponeringen justeres henholdsvis opp (pluss) eller ned (minus).

Opptakene er så kontrajustert i Lightroom slik at eksponeringen totalt sett er representert med nøytral verdi. Over ser vi histogrammet fra samme opptak gjengitt før justering og etter justering. Det går tydelig fram at tonekurven klatrer tydelig på histogrammets høyre vegg før justering. Ved en kontrajustering på -1,0EV er imidlertid hele tonekurven i RAW-opptaket flyttet innefor det synlige området i histogrammet. Som vi skal se under, så gir denne eksponeringsmetodikken oss mange filtekniske fordeler, spesielt på høy ISO.

Samme metode benyttes på alle bildene for å kunne sammenligne toneforløp og ISO-støy.Over er samme 100%-utsnitt hentet fra opptak med ulik følsomhet og ulik eksponeringskompensasjon. Når disse filene kontrajusteres i RAW-fremkalleren, ser vi at ISO100 -1,3EV har litt mer støy enn ISO400 +1,3EV. Når jeg studerer detaljene nærmere, ser jeg at toneforløpet i skyggene er dårligere i den mørke ISO100-filen enn i den lyse ISO400-filen. Selv om forskjellene er relativt små ved lave ISO-verdier, er det tydelig at riktig eksponering er viktig hvis man ønsker et optimalt resultat.Under viser jeg samme 100%-utsnitt hentet fra motivet ovenfor. Utsnittene er eksponert både med ulik følsomhet og ulik eksponeringskompensasjon, og jeg håper det er av interesse å se hva dette kan gi av filtekniske utslag.Her er det tydelig at det er store forskjeller mellom en lys eksponering (+1,3EV) og en mørk eksponering (-1,3EV) både når det gjelder støy og toneforløp. Med motiv med lave kontraster kan RAW-filen ha en eksponeringstoleranse på langt over 1,0 EV i høylysene (tonekurven lengst til høyre i histogrammet). Ved å plusskompensere eksponeringen tilsvarende, får man opptak som har flere filtekniske fordeler.Vurdering av eksponeringstoleranse er egentlig uavhengig av valg av følsomhet (ISO-verdi). Derfor kan denne toleransen med fordel også utnyttes ved bruk av høy følsomhet. Ser vi på de to opptakene over, regner jeg med at noen er overrasket over at ISO3200 har både mindre støy og bedre toneforløp enn ISO800.

"Hemmeligheten" er selvsagt at ISO800-opptaket er eksponert mye mørkere enn ISO3200-opptaket. Det er altså vesentlig viktigere å eksponere så lyst som mulig (uten at høylysene brenner ut) enn å velge så lav ISO som mulig dersom man ønsker opptak med lite støy.

Man skal også legge merke til at ISO3200 +1,3EV gir et opptaket som i tillegg til merkbart mindre støy og betydelig bedre toneforløp også får en lukkertid som er raskere enn ISO800 -1,3EV ved samme blender. Med en eksponeringsstrategi som utnytter kamerats fulle potensiale, får man dermed i både pose og sekk.Ovenfor ser man et utsnitt av henholdsvis ISO3200 +1,3EV og ISO3200 -1,3EV. Som man kan se så kan ISO3200 gir bra resultat, men det fordrer at man har kontroll på eksponeringen. På denne følsomheten skal det ikke mye undereksponering til før kvaliteten reduseres til noe som fort kan få mye synlig støy og dermed oppfattes som dårlig.Jeg bruker lysmåleren stort sett på "Evaluert" og det gir gode resultater i de aller fleste situasjoner. Det virker som lysmåleren klarer å gjøre riktige valg både når lysforholdene endres, når forholdet mellom lyst/mørkt er ujevnt og når kontrastene i motivet er store. 50D eksponerte motivet vist over "riktig" uten å blunke, den eneste hjelpen var at jeg justerte inn en +0,7EV-kompensering for å utnytte kameraets gode dynamikk i høylysene.