Kameraet gir filteknisk gode resultater, det har mange og til dels innovative løsninger og basisfunksjonene er relativt oversiktlige å betjene. Men jeg tror det springende punktet for om man faller for E-P1 eller ikke vil være avhengig av hvordan man betrakter fravær av en dedikert søker.

Personlig håper jeg at Olympus vil komme med en utgave med en integrert optisk søker med splittbildefokus plassert i øvre, venstre hjørne, rett og slett noe á la Leica M8/M9. Sammen med noen kompakte faste objektiver vil det være en umiddelbar "løp og kjøp"-løsning, i hvert fall sett fra mitt ståsted.

På tross av at jeg vet at E-P1 ikke har noen optisk søker forsøker jeg umiddelbart å sette øyet til søkeren (som altså ikke finnes). Dette gjentar seg gjennom hele perioden jeg har kameraet til rådighet. Å være tvunget til å bruke LCD-skjermen som eneste søkermulighet har preget hele mitt forhold til dette kameraet, noe som antakelig også kan leses mellom linjene.

Selv om jeg bare har brukt E-P1 med kit-zoomen, sendte Olympus heldigvis med den løse, optiske rammesøkeren (som settes i blitsskoen). På tross av noen betydelige kompromisser synes jeg rammesøkeren er nok til å gjør E-P1 til et annet kamera. Den er tilpasset fastobjektivet på 17mm. Og selv om den gir en enda større bildevinkel er det tydelige WhiteLines (en hvit ramme) for denne ene brennvidden. Dermed opplever jeg bruken av kameraet vesentlig mer inspirerende ved å sette kit-zoomen på 17mm sammen med den løse, optiske søkeren. Jeg synes det gir en større kontroll og nærhet med motivutsnittet. Dessverre er det ingen fokusindikasjon, noe jeg på det mest inderlige håper at Olympus klarer å implementere ved neste korsvei. Men fordi denne søkeren ikke har noen info om andre brennvidder blir det til at den stort sett legges til sides.

E-P1 har mange designmessige likhetstrekk med PEN F, men i mangel av en fysisk utgave av forløperen finner jeg frem mitt tilårskomne speilreflekskamera Olympus OM-1 for å vurdere nykommeren opp mot hva Olympus har fått til av løsninger tidligere.

Når jeg fokuserer så stiller kameraet først uskarpt for så å stille skarpt igjen. Samtidig endrer lysstyrken på LCD-skjermen seg. Det er også helt umulig for meg å holde kameraet helt rolig på armlengdes avstand, noe som gjør at motivutsnittet stadig endres litt i alle retninger. I forhold til å bruke en tradisjonell, optisk søker som holdes tett mot øyet er dette svært irriterende, noe som samlet gjør at motivutsnittet virker urolig.

Det er heller ikke mulig for meg å avgjøre tilstrekkelig presist hvor skarphetsplanet er plassert ved å se på hele motivutsnittet i søkeren. Dette skyldes både at objektivet har relativt dårlig lysstyre og dermed stor dybdeskarphet på åpen blender og at LCD-skjermen har så grov oppløsning at dybdeskarphetskarakteristikker kamufleres. I mange situasjoner er det dessuten umulig å bruke 10x-funksjonen for å kontrollere dette, noe som gjør at fokuseringen foregår på AF sine egne premisser (les: fokusering skjer mest på måfå, i hvert fall i forhold til det jeg er vant med fra eget DSLR).

Slik jeg ser det sliter E-P1 med identiteten fordi det forsøker å tilfredsstille to svært ulike leire på en gang.

Det er åpenbart at Olympus ønsker å levere et kamera med strålende filteknisk kvalitet og utskiftbar optikk i et ekstraordinært lite format. Samtidig er det ganske tydelig at den kompakte størrelsen både har eliminert den optiske søkeren og gått ut over betjeningsvennlighet. Paradoksalt nok er det egentlig ikke kamerakroppens størrelse som er for liten men mer den miniatyraktige utformingen av kameraets ulike knapper og betjeningshjul.

At Micro Four Third-systemet ikke har speil og pentaprisme behøver nødvendigvis ikke bety at søkeren skulle elimineres. Panasonic har med Lumix G1 valgt en videosøker med imponerende størrelse. Den har imidlertid svært skuffende visuelle egenskaper og slik sett kan jeg forstå at Olympus ikke har valgt samme løsning. Sett i lys av at de aller fleste vil bruke E-P1 med brennvidder fra 14 til 60mm er det kanskje muligheter for å komme opp med en optisk søker med innebygget zoom-mulighet og fokusindikator som dekker dette brennviddeområdet. Etter min vurdering ville det vært en bedre løsning enn å utelate den optiske søkeren helt.

Det er også mulig å tenke seg en løsning der det er utviklet utskiftbare søkere med whitelines som indikerte ulike brennvidder, Olympus har jo allerede en søker, kanskje det kommer flere etter hvert.

Zoom-objektivet har en smart knapp som gjør at det kan kollapses til omtrent halv lengde. Dermed blir det ganske kompakt når man ikke bruker kameraet.

Objektivet har imidlertid en litt pussige oppførsel. Frontelementet beveger seg frem og tilbake ved justering av brennvidde og objektivet er kortest rundt 25mm og får maksimal lengde og er like langt ved 14mm som ved 42mm. Objektivet endrer også lengde når det fokuserer og er lengst ved korte avstander og kortest ved lange avstander. I tillegg roterer frontelementet, noe som vanskeliggjør bruk av polariseringsfilter.

Når objektivet er sammenbrettet virker det kompakt og solid. Men når det er i sin fulle lengde virker det både skranglete og sårbart og forskjellen i byggekvalitet i forhold til mitt gamle Zuiko 50mm f/1,8 (som på tross av at det var 70- og 80-tallets kit-objektiv er bygget helt i metall) er påfallende.

Objektivet har heller ingen avstandsangivelse eller normal fokuseringsring for manuell fokus, noe som gjør at det har en svært begrenset bruksmåte helt og holdent styrt av autofokus.

Valg av bruksmodus gjøres med et hjul som bare har en liten del av hjulets overflate tilgjengelig. Dette er heldigvis ganske lett å bruke samtidig som det ikke endrer innstilling under bruk, bra.

Kameraet kan stilles på enkeltbilde eller serieopptak. Det er også mulig å velge mellom 2 eller 12 sekunders forsinkelse (selvutløser). Disse valgene må stilles i menyen.


Knappen merket Fn åpner en meny med brukerfunksjoner. Det er også en egen Info-knapp. Ved å trykke på denne kan innholdet på overlay-laget på på LCD-skjermen endres. Det er 6 ulike muligheter. Man kan velge mellom 1./ et helt rent bilde uten info, 2./ trådkors med angivelse av IS-status og modus, 3./ ISO-verdi+lukkerhastighet+blenderåpning+kompensering+antall bilder+opptakskvalitet, 4./ LiveHistogram, 5./ grønn ramme for fokusplassering, 6./ fire små bilder som viser enten resultatet av ulik kompensering eller ulik WB .

Kameraet har også en liten AEL/AFL-knapp for låsing av eksponering, en mulighet som jeg jevnlig benytter når kontrastene er for store og jeg ønsker raskt å kontrollere eksponeringen.

Olympus E-P1 har heldigvis norsk som menyspråk. Hovedmenyen har 5 tags, hver med sine undermenyer og E-P1 har så mange ulike innstillingsmuligheter at det ikke er hensiktsmessig å liste opp her. På mange måter har kameraet for mange "fikse" muligheter, men alt for puslete layout. Det gir meg en følelse av at Olympus har tenkt at mange triks er bedre enn gode triks.

Personlig synes jeg E-P1 faller gjennom vurdert som en utfordrer mot mer tradisjonelle speilreflekskamera med redusert brikkeformat. For det første mangler det en optisk søker, noe jeg allerede har nevnt og som jeg mener er helt essensielt når kameraet skal vurderes som DSLR-utfordrer. En videosøker ville vært en mager trøst, selv om jeg personlig sterkt misliker videosøkere (jeg har brukt kameraer med videosøkere til og fra de siste 9 årene). For det andre er knappene aldeles for små og dermed blir betjening både keitete og upresis og for det tredje finnes det ennå ikke et tilstrekkelig arsenal av dedikert optikk til MFT-systemet.

Betegnende nok ble det naturlig å velge mitt sedvanlige speilrefleks de gangene jeg skulle ut i sommernatten og ta landskapsbilder med lang lukkertid mens E-P1 i denne sammenheng like naturlig ble liggende hjemme.

_________________________________

I artikkelen Eksponering til RAW - en metodisk tilnærming skriver jeg mer om hvordan jeg eksponerer og jobber med RAW-filene.