Skrevet av Frank HesjedalHvor lenge har du vært medlem av foto.no?
- Siden mai 2011.
Kan du fortelle litt om bakgrunnen din som fotograf?
- Jeg bygget et lite provisorisk mørkerom på badet og begynte å fotografere på slutten av 1970-tallet. Jeg gjorde dette for å illustrere egne artikler. På den tiden drømte jeg om å bli frilansjournalist, men havnet etter hvert som bistandsarbeider i Afrika i stedet. Jeg bodde på landsbygden i Botswana. Heldigvis tok jeg med meg mørkeromsutstyret. En uendelighet av ensomme alenekvelder ble tilbrakt i mørkerommet, som jeg innredet i et lite skur, og som bare kunne brukes i den herlige beksvarte afrikanske natten.
- Portriga Rapid, Rodinal og Tri X var gode følgesvenner som jeg fikk tilsendt fra Sør-Afrika. Kjenner ennå den stramme lukten fra kjemikaliene som river i neseborene. Jeg fotograferte mange av landsbyens innbyggere som ble strålende fornøyd over å få sitt første portrett av seg selv hengende på leireveggen under stråtaket sitt.
- Senere er det blitt flere humanitære oppdrag av varighet i Afrika, og forholdsvis hyppige prosjektreiser til mange andre steder i den tredje verden. Da er fotoapparatet som oftest med.
Hvordan vil du selv beskrive deg som fotograf?
- Jeg tror ikke at jeg kan kalle meg for fotograf. Det vil være å ta for hardt i. Jeg er vel mer en reisende som tar bilder, og da fortrinnsvis av noen av de menneskene jeg møter, og noen av de situasjonene jeg kommer i underveis.
- Jeg føler at kamera gir meg en god grunn til å tvinge meg til å ta kontakt med fremmede mennesker, at det øker min nysgjerrighet og at det kan forsterke glede og mening i den kontakten jeg søker.
Ønsket om å ta portretter med normal-, eller vidvinkel tvinger meg til interaksjon med fremmede, under helt andre himmelstrøk, og hvor kommunikasjon kan være en utfordring rent språkmessig. Dette har gitt meg muligheter til flere interessante relasjoner og hendelser, og har dermed beriket reisene mine og livet mitt.
- Fotoapparatet har også gitt meg mulighet til ytterligere personlig vekst, utvikling, frihetsfølelse og sosial kompetanse tror jeg.
Hva inspirerer deg som fotograf?
- Jeg inspireres av den euforien, spenningen og angsten som reiser til fremmedartede steder gir meg. Jeg inspireres av den hulheten som jeg mener å ha gjennomskuet i ethvert maktapparat og kanskje også i nesten ethvert politisk system, men jeg begeistres også av den ektheten og ærligheten som finnes på grasrotnivå de fleste steder i verden. Jeg både inspireres og desillusjoneres av verdens altomfattende korrupsjon, og av at 3 familier i USA har flere ressurser til rådighet enn det de 48 fattigste landene i verden har til sammen. Jeg verdsetter John Pilger sin profesjonelle freidighet, hans dyktighet og hans personlige mot.
Hvilke ambisjoner har du som fotograf?
- Jeg har ambisjoner om å forstå og å bruke utstyret mitt på en bedre måte slik at resultatet oftere blir i samsvar med det jeg ønsker å oppnå. Jeg skulle ønske at noen kunne sparke meg i baken slik at jeg gidder å lære meg Photoshop.
- Jeg har også ønske om at noen av bildene mine skal medvirke til noe positivt for de menneskene som er i de situasjonene jeg prøver å beskrive.
Hvilke fotografer inspirerer deg?
- Et av mine store forbilder er Jacob Holdt. Det han klarte med sitt billige lille lommekamera er rett og slett fantastisk. Hans bilder har endret mange menneskers holdninger.
- Jeg har også sansen for Edward Curtis. Han hadde en eller flere oksekjerrer fulle av fotografisk utstyr da han tok seg frem over prærien for å fotografere The Vanishing Race.
- Jeg blir også inspirert av Jonas Bendiksen sine bilder. Det samme gjelder Arne Strømme.
- I tillegg er det veldig mange andre dyktige og kreative fotografer og personligheter på foto.no som stadig skaper bilder som jeg beundrer, har glede av å se på og å kommentere. Mange av disse fotografene er flinke og iherdige når det gjelder å gi innspill, oppmuntrende tilbakemeldinger og konstruktiv kritikk til andre som er aktive på billedgalleriet og billedkritikken.
- På den måten kan deltagerne fungere som hverdagslivets inspiratorer for hverandre. Vi har mye å lære av hverandre og vi må styrke vår evne til å kunne gi og til å kunne ta i mot. Vi har alle et behov for å bli sett, hørt og for å bli forstått. I denne sammenhengen har foto.no en viktig funksjon, synes jeg.
Hvor mye tid bruker du på å fotografere?
- Jeg fotograferer i rykk og napp. Utstyret kan ligge som støvsamler på hyllen i månedsvis, for så plutselig bli pusset klar til å slenges over skulderen igjen. Da blir det som regel en ny og forhåpentligvis lang periode før jeg igjen er mettet for en stund.
Har du noen fotoprosjekter du planlegger eller ønsker å jobbe med i fremtiden?
- Jeg skal snart tilbake til India og planlegger et fotoprosjekt i forhold til miljøet rundt et hjem for gatebarn som vi bygger i Bangalore. Skal også prøve å beskrive hverdagen i slummen og håper på å få slippe inn i et fengsel for å se hvordan det fungerer der.
- I høst skal jeg forsøke meg på et bokprosjekt og trenger illustrasjoner i forhold til det. Da blir det nye reiser til både Afrika og Asia.
Kan du fortelle litt om hvordan du jobber med et konkret fotoprosjekt fra ide til ferdig resultat?
- Dessverre blir det altfor mye etter ad hoc, intuisjon og fornemmelses-prinsippet. Jeg misunner dem som har evnen til planlegging, struktur og metodikk, så her bør jeg skjerpe meg.
Fotoserien Glemt er utrolig sterk og rett på. Ikke minst er den viktig. Kan du fortelle litt om bakgrunnen?
- Bildene i serien "Glemt" er fra et "barnehjem" i Bulgarsk Makedonia. I landsbyen Petrovo forsøkte 150 barn å overleve innestengt og bortgjemt i en falleferdig nedlagt fabrikkbygning. Det var ikke ikke meningen barna skulle vokse opp. Uten omsorg, pleie eller noen form for trening var de utsatt for en bevisst dehumanisering, og skulle alle "saneres" bort. Det var ideologien.
- Jeg var på studietur med elevene mine til Sofia og Pirin-fjellene, og kom ved en tilfeldighet kom vi over denne fabrikken da vi beveget oss i retning Makedonia.
- Dette møtet fikk sjelsettende konsekvenser for oss alle. Vi kunne ikke la være å gjøre noe i forhold til det vi hadde opplevd, og startet en hjelpeaksjon som bidro til at en stor del av disse barna, til tross for grufulle omstendigheter, ble reddet. I 7 år jobbet vi for å skaffe nødvendige ressurser til behandling, opplæring, trening og holdningsendring i lokalsamfunnet.
- På denne måten var vi med på å forandre "dødens forgård" til et sted som i større grad ble i stand til å ivareta barnas grunnleggende menneskelige behov og styrking av livskvalitet.
- Flere flylaster med medisiner, kosttilskudd og tekniske hjelpemidler ble sendt nedover. Hvert år reiste vi også tilbake for å delta på dugnad, og for å forsikre oss om at hjelpen vi ga førte til de forbedringer vi ønsket.
- Bildene i Glemt hjalp oss i markedsføringsarbeidet. De ble brukt i avisartikler og på TV. Dette førte til at NRK et år sendte med oss en filmfotograf som laget en liten reportasje fra barnehjemmet.
Hvilket fotoutstyr bruker du og kan du fortelle litt om ditt forhold til utstyr?
- Helt siden min første OM1 har jeg vært lojal overfor Olympus. Har også en OM2 og Zuiko 28mm, 35mm og 50mm pluss en 70-150mm. Digitalt har jeg Olympus E-500 og E-3, Zuiko 11-22mm, 12-60mm, 70-300mm, Peleng 8mm, og noen lensbabies. Jeg har også et kompakt Leica D-Lux 4, så jeg føler at jeg er godt skodd.
- Diverse blitser har jeg også, selv om jeg aldri har fått skikkelig dreis på bruken av disse . dessverre. Jeg følger med på utviklingen og håper den dag kommer at jeg kan få alt jeg trenger ut av et nett lite kompaktkamera.
Kan du fortelle litt om ditt forhold til det digitale fotografiet?
- Jeg synes at digital fotografering har gjort mørkeromsarbeidet mye mer spennende. Det er utrolig hva man kan få til der i dag. Jeg hadde egentlig sluttet helt å fotografere, men begynte igjen da jeg fikk mitt første digitale kamera i 2005.
- Stimulerende muligheter som foto.no kunne vel heller aldri eksistert som inspirator hvis ikke det hadde vært for utvikling av den digitale verdenen.
- Digitale bilder har den store fordelen at de lett kan formidles videre til det internasjonale nettverket mange av oss er en del av.
Hva mener du er et godt bilde?
- Jeg tviler på at det er mulig for meg å slå fast hva som er et godt bilde.
- Det bildet som jeg finner noe i, og som jeg liker, er kanskje gørr kjedelig og intetsigende for en annen, og omvendt.
- Det er noen bilder som bare treffer meg dønn i mellomgulvet med en gang, og så er det noen som krever nærmere bekjentskap før jeg eventuelt faller for det. Jeg liker bilder som vekker noe udefinerbart i meg, noe som rører meg, enten ved å aktivere minnespor, gleder og forarger meg, eller som får meg til å drømme meg inn i en annen virkelighet. Jeg liker bilder som får meg til å stoppe opp og tvinger frem motstridende tanker og følelser. Det er herlig når jeg ser på bilder som stimulerer fantasien, og som pirrer den frie assosiasjons grenseløshet. Slike bilder kan føre meg ut i mentalt spinn og kanskje også inn i bedre kontakt med meg selv.
- Jeg finner mange slike bilder hos mine likemenn på foto.no som gir av sin overflod i så måte.
Har du et bilde du har tatt som du er spesielt godt fornøyd med og kan du fortelle litt om bakgrunnen for bildet?
- Da vil jeg trekke frem bildet av den gamle mannen og katten.
Da jeg kom til landsbyen Mochudi, i Botswana, for å jobbe i et utviklingsprosjekt, fant jeg gamle Aron utenfor huset jeg skulle bo i. Han satt og ventet på krakken med katten sin.
- Der hadde han bodd i 2 uker, fordi han hadde hørt at det skulle komme en hvit mann snart, og han ville være den første som kunne spørre legoa (den hvite mannen) om han kunne få en jobb. Han turde ikke forlate plassen av frykt for at en konkurrent skulle komme ham i forkjøpet med et tilsvarende spørsmål. Om nettene sov han under noen busker i innhegningen.
- Aron var en destitute; uten penger, inntekter eller eiendeler. Han var syk og han hadde ingen familie som kunne ta vare på ham. Han hadde ingen utdanning, kunne ikke lese eller skrive, og hadde ingen spesielle ferdigheter.
- Det var åpenbart en sterk CV og referanse, og en forespørsel det var umulig å si nei til.
Har foto.no på noen måte hjulpet deg til å bli en bedre fotograf?
- Jeg ble, ved en tilfeldighet tipset om foto.no. Jeg ble medlem, og følte meg tidlig til rette med den friske, uhøytidelige stilen, blant andre fotointeresserte. Her finnes det mennesker i alle aldre, fra alle kanter av landet, alle samfunnslag og av alle personlighetsmessige sjatteringer. Dette er med på å gjøre foto.no spennende og interessant.
- Her er tilbud om mange interessante workshops som jeg med tiden håper å kunne delta på. Her finnes mange lærerike artikler. Vi får anledning til å delta i konkurranser, holdes oppdatert om fotonyheter og får hjelp av hverandre på diskusjonsforum.
- Alle har også mulighet til å legge ut egne bilder. Da legger vi også ut en flik av oss selv, og føler den gleden og spenningen det innebærer. Jeg tror mange føler en form for sårbarhet, stolthet og nervøsitet hver gang de slipper et nytt bilde.
- Foto.no har nok ført til fornyet interesse for fotografering for mange. Jeg føler at jeg er blitt mer interessert i mye av det andre fotografer formidler og presterer, og at bildene deres gir meg økt glede, innsikt og nye ideer. Jeg føler også at jeg er blitt mer kritisk til mine egne bilder, og det må nok betegnes som fremskritt, håper jeg på sikt.
Hvordan kan foto.no bli et bedre nettsted for fotografi i fremtiden?
- Jeg opplever at foto.no fungerer godt i forhold til mine behov i dag.
- Siden mai 2011.
Kan du fortelle litt om bakgrunnen din som fotograf?
- Jeg bygget et lite provisorisk mørkerom på badet og begynte å fotografere på slutten av 1970-tallet. Jeg gjorde dette for å illustrere egne artikler. På den tiden drømte jeg om å bli frilansjournalist, men havnet etter hvert som bistandsarbeider i Afrika i stedet. Jeg bodde på landsbygden i Botswana. Heldigvis tok jeg med meg mørkeromsutstyret. En uendelighet av ensomme alenekvelder ble tilbrakt i mørkerommet, som jeg innredet i et lite skur, og som bare kunne brukes i den herlige beksvarte afrikanske natten.
- Portriga Rapid, Rodinal og Tri X var gode følgesvenner som jeg fikk tilsendt fra Sør-Afrika. Kjenner ennå den stramme lukten fra kjemikaliene som river i neseborene. Jeg fotograferte mange av landsbyens innbyggere som ble strålende fornøyd over å få sitt første portrett av seg selv hengende på leireveggen under stråtaket sitt.
- Senere er det blitt flere humanitære oppdrag av varighet i Afrika, og forholdsvis hyppige prosjektreiser til mange andre steder i den tredje verden. Da er fotoapparatet som oftest med.
Hvordan vil du selv beskrive deg som fotograf?
- Jeg tror ikke at jeg kan kalle meg for fotograf. Det vil være å ta for hardt i. Jeg er vel mer en reisende som tar bilder, og da fortrinnsvis av noen av de menneskene jeg møter, og noen av de situasjonene jeg kommer i underveis.
- Jeg føler at kamera gir meg en god grunn til å tvinge meg til å ta kontakt med fremmede mennesker, at det øker min nysgjerrighet og at det kan forsterke glede og mening i den kontakten jeg søker.
Ønsket om å ta portretter med normal-, eller vidvinkel tvinger meg til interaksjon med fremmede, under helt andre himmelstrøk, og hvor kommunikasjon kan være en utfordring rent språkmessig. Dette har gitt meg muligheter til flere interessante relasjoner og hendelser, og har dermed beriket reisene mine og livet mitt.
- Fotoapparatet har også gitt meg mulighet til ytterligere personlig vekst, utvikling, frihetsfølelse og sosial kompetanse tror jeg.
Hva inspirerer deg som fotograf?
- Jeg inspireres av den euforien, spenningen og angsten som reiser til fremmedartede steder gir meg. Jeg inspireres av den hulheten som jeg mener å ha gjennomskuet i ethvert maktapparat og kanskje også i nesten ethvert politisk system, men jeg begeistres også av den ektheten og ærligheten som finnes på grasrotnivå de fleste steder i verden. Jeg både inspireres og desillusjoneres av verdens altomfattende korrupsjon, og av at 3 familier i USA har flere ressurser til rådighet enn det de 48 fattigste landene i verden har til sammen. Jeg verdsetter John Pilger sin profesjonelle freidighet, hans dyktighet og hans personlige mot.
Hvilke ambisjoner har du som fotograf?
- Jeg har ambisjoner om å forstå og å bruke utstyret mitt på en bedre måte slik at resultatet oftere blir i samsvar med det jeg ønsker å oppnå. Jeg skulle ønske at noen kunne sparke meg i baken slik at jeg gidder å lære meg Photoshop.
- Jeg har også ønske om at noen av bildene mine skal medvirke til noe positivt for de menneskene som er i de situasjonene jeg prøver å beskrive.
Hvilke fotografer inspirerer deg?
- Et av mine store forbilder er Jacob Holdt. Det han klarte med sitt billige lille lommekamera er rett og slett fantastisk. Hans bilder har endret mange menneskers holdninger.
- Jeg har også sansen for Edward Curtis. Han hadde en eller flere oksekjerrer fulle av fotografisk utstyr da han tok seg frem over prærien for å fotografere The Vanishing Race.
- Jeg blir også inspirert av Jonas Bendiksen sine bilder. Det samme gjelder Arne Strømme.
- I tillegg er det veldig mange andre dyktige og kreative fotografer og personligheter på foto.no som stadig skaper bilder som jeg beundrer, har glede av å se på og å kommentere. Mange av disse fotografene er flinke og iherdige når det gjelder å gi innspill, oppmuntrende tilbakemeldinger og konstruktiv kritikk til andre som er aktive på billedgalleriet og billedkritikken.
- På den måten kan deltagerne fungere som hverdagslivets inspiratorer for hverandre. Vi har mye å lære av hverandre og vi må styrke vår evne til å kunne gi og til å kunne ta i mot. Vi har alle et behov for å bli sett, hørt og for å bli forstått. I denne sammenhengen har foto.no en viktig funksjon, synes jeg.
Hvor mye tid bruker du på å fotografere?
- Jeg fotograferer i rykk og napp. Utstyret kan ligge som støvsamler på hyllen i månedsvis, for så plutselig bli pusset klar til å slenges over skulderen igjen. Da blir det som regel en ny og forhåpentligvis lang periode før jeg igjen er mettet for en stund.
Har du noen fotoprosjekter du planlegger eller ønsker å jobbe med i fremtiden?
- Jeg skal snart tilbake til India og planlegger et fotoprosjekt i forhold til miljøet rundt et hjem for gatebarn som vi bygger i Bangalore. Skal også prøve å beskrive hverdagen i slummen og håper på å få slippe inn i et fengsel for å se hvordan det fungerer der.
- I høst skal jeg forsøke meg på et bokprosjekt og trenger illustrasjoner i forhold til det. Da blir det nye reiser til både Afrika og Asia.
Kan du fortelle litt om hvordan du jobber med et konkret fotoprosjekt fra ide til ferdig resultat?
- Dessverre blir det altfor mye etter ad hoc, intuisjon og fornemmelses-prinsippet. Jeg misunner dem som har evnen til planlegging, struktur og metodikk, så her bør jeg skjerpe meg.
Fotoserien Glemt er utrolig sterk og rett på. Ikke minst er den viktig. Kan du fortelle litt om bakgrunnen?
- Bildene i serien "Glemt" er fra et "barnehjem" i Bulgarsk Makedonia. I landsbyen Petrovo forsøkte 150 barn å overleve innestengt og bortgjemt i en falleferdig nedlagt fabrikkbygning. Det var ikke ikke meningen barna skulle vokse opp. Uten omsorg, pleie eller noen form for trening var de utsatt for en bevisst dehumanisering, og skulle alle "saneres" bort. Det var ideologien.
- Jeg var på studietur med elevene mine til Sofia og Pirin-fjellene, og kom ved en tilfeldighet kom vi over denne fabrikken da vi beveget oss i retning Makedonia.
- Dette møtet fikk sjelsettende konsekvenser for oss alle. Vi kunne ikke la være å gjøre noe i forhold til det vi hadde opplevd, og startet en hjelpeaksjon som bidro til at en stor del av disse barna, til tross for grufulle omstendigheter, ble reddet. I 7 år jobbet vi for å skaffe nødvendige ressurser til behandling, opplæring, trening og holdningsendring i lokalsamfunnet.
- På denne måten var vi med på å forandre "dødens forgård" til et sted som i større grad ble i stand til å ivareta barnas grunnleggende menneskelige behov og styrking av livskvalitet.
- Flere flylaster med medisiner, kosttilskudd og tekniske hjelpemidler ble sendt nedover. Hvert år reiste vi også tilbake for å delta på dugnad, og for å forsikre oss om at hjelpen vi ga førte til de forbedringer vi ønsket.
- Bildene i Glemt hjalp oss i markedsføringsarbeidet. De ble brukt i avisartikler og på TV. Dette førte til at NRK et år sendte med oss en filmfotograf som laget en liten reportasje fra barnehjemmet.
Hvilket fotoutstyr bruker du og kan du fortelle litt om ditt forhold til utstyr?
- Helt siden min første OM1 har jeg vært lojal overfor Olympus. Har også en OM2 og Zuiko 28mm, 35mm og 50mm pluss en 70-150mm. Digitalt har jeg Olympus E-500 og E-3, Zuiko 11-22mm, 12-60mm, 70-300mm, Peleng 8mm, og noen lensbabies. Jeg har også et kompakt Leica D-Lux 4, så jeg føler at jeg er godt skodd.
- Diverse blitser har jeg også, selv om jeg aldri har fått skikkelig dreis på bruken av disse . dessverre. Jeg følger med på utviklingen og håper den dag kommer at jeg kan få alt jeg trenger ut av et nett lite kompaktkamera.
Kan du fortelle litt om ditt forhold til det digitale fotografiet?
- Jeg synes at digital fotografering har gjort mørkeromsarbeidet mye mer spennende. Det er utrolig hva man kan få til der i dag. Jeg hadde egentlig sluttet helt å fotografere, men begynte igjen da jeg fikk mitt første digitale kamera i 2005.
- Stimulerende muligheter som foto.no kunne vel heller aldri eksistert som inspirator hvis ikke det hadde vært for utvikling av den digitale verdenen.
- Digitale bilder har den store fordelen at de lett kan formidles videre til det internasjonale nettverket mange av oss er en del av.
Hva mener du er et godt bilde?
- Jeg tviler på at det er mulig for meg å slå fast hva som er et godt bilde.
- Det bildet som jeg finner noe i, og som jeg liker, er kanskje gørr kjedelig og intetsigende for en annen, og omvendt.
- Det er noen bilder som bare treffer meg dønn i mellomgulvet med en gang, og så er det noen som krever nærmere bekjentskap før jeg eventuelt faller for det. Jeg liker bilder som vekker noe udefinerbart i meg, noe som rører meg, enten ved å aktivere minnespor, gleder og forarger meg, eller som får meg til å drømme meg inn i en annen virkelighet. Jeg liker bilder som får meg til å stoppe opp og tvinger frem motstridende tanker og følelser. Det er herlig når jeg ser på bilder som stimulerer fantasien, og som pirrer den frie assosiasjons grenseløshet. Slike bilder kan føre meg ut i mentalt spinn og kanskje også inn i bedre kontakt med meg selv.
- Jeg finner mange slike bilder hos mine likemenn på foto.no som gir av sin overflod i så måte.
Har du et bilde du har tatt som du er spesielt godt fornøyd med og kan du fortelle litt om bakgrunnen for bildet?
- Da vil jeg trekke frem bildet av den gamle mannen og katten.
Da jeg kom til landsbyen Mochudi, i Botswana, for å jobbe i et utviklingsprosjekt, fant jeg gamle Aron utenfor huset jeg skulle bo i. Han satt og ventet på krakken med katten sin.
- Der hadde han bodd i 2 uker, fordi han hadde hørt at det skulle komme en hvit mann snart, og han ville være den første som kunne spørre legoa (den hvite mannen) om han kunne få en jobb. Han turde ikke forlate plassen av frykt for at en konkurrent skulle komme ham i forkjøpet med et tilsvarende spørsmål. Om nettene sov han under noen busker i innhegningen.
- Aron var en destitute; uten penger, inntekter eller eiendeler. Han var syk og han hadde ingen familie som kunne ta vare på ham. Han hadde ingen utdanning, kunne ikke lese eller skrive, og hadde ingen spesielle ferdigheter.
- Det var åpenbart en sterk CV og referanse, og en forespørsel det var umulig å si nei til.
Har foto.no på noen måte hjulpet deg til å bli en bedre fotograf?
- Jeg ble, ved en tilfeldighet tipset om foto.no. Jeg ble medlem, og følte meg tidlig til rette med den friske, uhøytidelige stilen, blant andre fotointeresserte. Her finnes det mennesker i alle aldre, fra alle kanter av landet, alle samfunnslag og av alle personlighetsmessige sjatteringer. Dette er med på å gjøre foto.no spennende og interessant.
- Her er tilbud om mange interessante workshops som jeg med tiden håper å kunne delta på. Her finnes mange lærerike artikler. Vi får anledning til å delta i konkurranser, holdes oppdatert om fotonyheter og får hjelp av hverandre på diskusjonsforum.
- Alle har også mulighet til å legge ut egne bilder. Da legger vi også ut en flik av oss selv, og føler den gleden og spenningen det innebærer. Jeg tror mange føler en form for sårbarhet, stolthet og nervøsitet hver gang de slipper et nytt bilde.
- Foto.no har nok ført til fornyet interesse for fotografering for mange. Jeg føler at jeg er blitt mer interessert i mye av det andre fotografer formidler og presterer, og at bildene deres gir meg økt glede, innsikt og nye ideer. Jeg føler også at jeg er blitt mer kritisk til mine egne bilder, og det må nok betegnes som fremskritt, håper jeg på sikt.
Hvordan kan foto.no bli et bedre nettsted for fotografi i fremtiden?
- Jeg opplever at foto.no fungerer godt i forhold til mine behov i dag.
Ketil Hofslett
Fra serien 'Glemt'
Ketil Hofslett
Fra serien 'Glemt'
Ketil Hofslett
Fra serien 'Glemt'
Ketil Hofslett
Fra serien 'Begrenset overflod'
Ketil Hofslett
Fra serien 'Begrenset overflod'
Ketil Hofslett
Fra serien 'Begrenset overflod'
Ketil Hofslett
Fra serien 'Begrenset overflod'
Brukere:
Gratulerer,Ketil .
Line
Hilsen Tove
Som Tove sier her er du også en mester med ord,en fornøyelse og lese dine kommentarer.
Takk!
Geir
Takk for alt du deler!
mvh. Ingrid Milly
Mvh Ole-I.
Dine bilder gjer djupe inntrykk og rører ved mine innerste strenger.
Og dine kloke velskrevne, ofte poetiske, litt filosofiske kommentarer har særpreg, og er unike.
Takk for at du deler tida di med oss her på foto.no
Ser fram til fortsettelsen med bilder og kommentarer.
Mvh Inger Anne
Samtidig er det alltid kjekt å lese kommentarene dine, både på andres og egne bilder.
- Bjarte
Jacob Holdt nemner du som inspirasjon; fint a sjå at noen bringer han fram i lyset igjen, takk for det!
det er fantastisek bilder du viser oss
og jeg setter pris på dine innholdsrike og
flotte kommentarer.
tusen takk!
mvh Lisbeth
mvh Berit
Elisabeth
mvh Kolbjørn
vh/Elisabeth
Hilsen Rita
Mvh
Eirik
mvh Kirsten
mvh
Håvard