Kunst og politikk på Nobels Fredssenter

Utstillingens 70 sort/hvitt-fotografier er delt inn i åtte temaer som illustrerer historier om unge menneskers drømmer, håp og utfordringer:
Under tittelen Fra Cuba til Bærum forteller Eraker historien om den høye statusen Erenia fikk i familien sin i Las Tunas da hun giftet seg med norske Runar. Under Marokko. Den lukkede drømmen forteller han historien om ungdommer fra ”Dødens triangel” som vil komme seg illegalt inn i Europa. Under Romania. Fotball og rikdom fortelles historien om 13 år gamle Marin Stefan Covalsch som ble oppdaget av fotballtalentspeidere. Eraker har besøkt FNs høykommissær for flyktninger og forteller historien om burmesiske flyktninger hvis sterkeste ønske er å komme inn i Norge eller Amerika. Norge tar årlig inn 1200 flyktninger, hvorav 200 er burmesere. I tillegg var Eraker i Øst-Afrika da Idol ble arrangert der for første gang. Eraker har tilbrakt tid sammen med unge jenter hvis store drøm er å jobbe som modell i utlandet. Under tittelen Kulturbrytninger og tvang forteller Eraker historien om Linda som ble bortført av faren til Algerie da hun var 1 år gammel. Moren klarte etter hvert å smugle henne tilbake til Norge. 29 år gammel bestemte hun seg for å oppsøke familien sin i Algerie igjen. Til slutt fortelles historien om Umit som er manager for et homseshow i Istanbul – en kultur som fordømmer homofili på det sterkeste.

Fotografisk uttrykk
Eraker er deltakende og tilstede i alle fotografiene. Han står ikke på sidelinjen og objektivt dokumenterer historiene han forteller. Han er på menneskenes nivå og fungerer i deres perspektiv. Man kan se for seg fotografens bevegelse der han nærmest sitter i samme seng som Runar, Erenia og døtrene. De færreste av menneskene Eraker fotograferer ser i kamera, men allikevel klarer fotografen å vise en sterk tilstedeværelse i fotografiene ved konstant å bevege perspektivet i et dynamisk fotografisk uttrykk.

I serien fra Marokko møter noen av menneskene vårt blikk. På den måten forsterkes forskjellen mellom oss og dem. Eraker har fotografert personlige og nære portretter av mennesker som sover på stranda og sniffer lim. I mange av fotografiene enser de ikke fotografen, og smiler aldri – nok en motsetning til oss europeere.

Det er fascinerende at man som betrakter kan stå lenge ved et fotografi av en gruppe mennesker før man møter blikket til en av dem. Øyeblikkelig blir man dratt inn i bildet og medmenneskeligheten treffer en. Dette er mennesker som deg og meg. Man er ikke nødvendigvis så forskjellige, man har bare fått helt forskjellige muligheter og utfordringer i livet. Men vi er allikevel en del av den samme verden.

Dokumentarfotografiet forsterker ofte dette skillet mellom ”oss” og ”dem” slik at avstanden blir enorm. Man klarer ikke alltid å forholde seg til den virkeligheten fotografiene representerer. Men Eraker klarer det mesterstykket det er å kombinere det utenforstående blikket fotografen har, med det personlige og engasjerende blikket.

Dokumentar og kunst
Erakers dokumentarfotografier har klare komposisjonsmessige og estetiske kvaliteter. Bruken av sort/hvitt-fotografi fremhever de estetiske kvalitetene til dokumentarsjangeren sammenliknet med fargefotografier. Utfordringen med dokumentarfotografiet er at sjangeren nettopp kan plasseres i spenningsfeltet mellom kunst og politikk. Derfor utfordres betrakteren til å se fotografiene både i direkte forbindelse med historiene de forteller, og som selvstendige kunstverk. Dokumentarfotografier er derfor ofte enten-eller: enten så forteller de en historie på en gjennomført måte, mens det kunstneriske aspektet ikke er helt tilstede. Eller så overskygger det kunstneriske aspektet historiene som skal fortelles. Men noen ganger møter man fotografer som faktisk klarer å plassere arbeidene sine nøyaktig midt mellom enten-eller, nemlig både som kunst og politikk. Og denne utfordringen tar Rune Eraker på strak arm.

Utstillingsperiode: 13. februar til 6. september –09.