<h4>Av Robert Meyer: http://www.rmkh.com/ </h4>
Årets høstutstilling er mild og lavstemt, men gir allikevel inntrykk av den famlende usikkerheten som ofte følger med debutanter. Denne usikkerheten kommer godt tilsyne i flere av de fotografiske arbeidene, hvor formuleringsevnen ikke alltid klarer å bære intensjonen. Det er på ingen måte lett å bruke fotografi i kunstnerisk arbeid. Vokabularet er så omfattende at det fotografiske bildet lett forråder den som ikke forstår nyansene - og konsekvensene av disse.
Men Bjarte Bjørkums lille hyrdestund, en drosje som har kjørt ut på en molo, skiller seg tydelig ut. Om drosjesjåføren, som står lent til bilen og skuler utover fjorden, venter på noen - eller bare tar en pause - er uvesentlig. Bjørkum bruker romantikkens ryggvendte figur som identifikasjonsobjekt, og den milde aftens stemmingen blir et vakkert mantra for meditativ ettertanke. I dette bildet gir fotografiet motivet en umiddelbar nærhet som evner å løfte øyeblikket ut av tiden.
Mikkel McAlinden liker å utvide det rommet blikket omfavner. I bildet Dragsug har han latt motivet fortsette nedover, slik at bortover og nedover blir liggende i samme plan. Bildet inneholder liksom to motiver som henger sammen vertikalt. Men tittelen Dragsug overbeviser ikke helt, og fotografiet forblir mer akademisk.
Raymond Mosken har fått antatt tre fotografier tatt fra fly. Bilden presenteres i svart/hvitt med dype valører i god gammel tradisjon. Også her er det nettopp den fotografiske formuleringen som gir bildet den klangbunnen som bærer motivene.
Men disse tre må regnes mer som veteraner i denne utstillingen. Og det blir nok et utidig spørsmål som trenger seg frem, når man står tilbake og lurer på hvor de andre er blitt av?
For vi har da mange interessante billedkunstnere i Norge, som mestrer fotografi. Er det ikke interessant å søke høstutstillingen lenger, eller har juryen refusert dem?
<h4>Av Helene Knoop : http://www.heleneknoop.com/ </h4>Vi trer inn på Kunstnernes Hus for å se årets høstutstilling, og da med fokus på fotografi som viser seg er godt representert. Mine forventninger var i det minste å få se ett kvalitetsverk. Det viste seg å være fotografiet som stod sterkest på utstillingen og jeg merket meg da ved tre av dem.
Fotografiet som kunst synes å være delt i tre kategorier;
De hverdagslige med et avkledd virkelighetspreg, tatt med engangsfoto, som får lov til å bli kunst ved at de stilles ut på et galleri.
De fotoene som er mer effektfulle og appellerer til sansene, men som fortsatt er distanserte og fremtrer som interesseløse.
De få, men gode fotografiene som benytter seg av håndverket som gir dem kvalitet og en gjenkjennelse som gjør det lett for publikum å forholde seg til bildene.
Det beste eksempelet på dette er Bjarte Bjørkums foto/c-print Ved veis ende-Georg som er et nydelig kitschfotografi med den tidløse solnedgangen og det ensomme individ i sentrum. Den lenge etterlengtede symmetrien, dybden og det behagelige formatet er her gjeninnført. Refleksjoner og nyanser i vannoverflaten sammen med enkelheten gjør bildet sublimt.
En annet verk ,Dragsug, foto av Mikkel Mc Alinden virker urovekkende med sine kontraster, men samtidig gavmild mot tilskueren. - Og da med tanke på detaljene, som føreøvrig sammen med bildets høye horisont kan disse som virkemidler minne om renessansens måte å oppfatte naturen.
Datamanipulasjon er i dette tilfelle et ypperlig redskap som fører bildets begrensninger av virkeligheten over i det mystiske, men fortsatt troverdige.
Sammenlignet med resten av Høstutstillingen var det et gummitrykk som stiller i egen klasse.Tre lll av Christian Olson Von Hanno bilde, i lite format, oppfyller lengslene etter det nostalgiske, tidløse og ikke minst intime som forsterkes av den sjeldne teknikken.
Sorthvitt fotografiet viser her sin suverenitet og et tydelig eksempel på hvordan et mesterverk fremtrer.
<h2>Diskuter Høstutstillingen og fotografiets rolle her:</h2>
http://foto.no/cgi-bin/diskusjon/lesTraadHier.cgi?id=1197...okmerker=0
Bjarte Bjørkum
Bjarte Bjørkum
Mer info: